5.5    Jakt og fiske

Fjellstyrene administrerer all jakt og fiske i statsallmenningene. Inntektene av kortsalget går inn i fjellkassa. 

Retten til jakt, fangst og fiske i statsallmenningene er regulert i fjelloven kapittel XI og XII. Fjellovens bestemmelser fastslår hvem som har de ulike rettighetene og setter rammer for fjellstyrets muligheter til å regulere adgangen til ressursene. Et hvert vedtak om å tildele jakt skal også begrunnes ift. naturmangfoldloven §§ 8–12. Se kap. 4.4.2.

Administrasjon av jakt på elg, hjort, dådyr, rådyr og bever, og jakt på rovvilt er ikke fastlagt i fjelloven, men i forskrift.  

NFS har utarbeidet en veileder for behandling av ulike jakt- og fiskesaker. Denne skal være til hjelp i saksbehandling, og kan lastes ned fra NFS interne nettsider her. 

Fjellstyrenes administrasjon av småvilt og storviltjakt

Fjellstyrene administrerer all småvilt- og storviltjakt, fangst og fiske på statsallmenningene. Forskrift om jakt, fangst, felling og fiske i statsallmenning regulerer forvaltning, priser og utøvelse som ikke er omtalt i fjelloven. Denne revideres hvert femte år. 

Forskriften legger opp til noe samordning av administrasjon mellom fjellstyrene for jakt på elg og hjort (utlysning og trekning). Når det gjelder jakt på de andre artene, administrerer det enkelte fjellstyre dette selv med utgangspunkt i forskriften. Makspriser for småviltjakt, villreinjakt samt fiske er gitt i forskriften. Når det gjelder priser for jakt på elg, hjort, rådyr, bever og gaupe står fjellstyrene fritt til å bestemme disse. Miljødirektoratet kan sette prisrammer også for jakt på disse artene dersom de finner dette nødvendig, jf. forskriften § 18. Fjellstyrer i enkelte regioner har funnet det hensiktsmessig å benytte tilnærmet like priser og prissystemer. NFS anbefaler at prisene reguleres jevnlig (med lønnsvekst som faktor), for å unngå store prishopp, noe som ofte skaper unødig store reaksjoner. 

Kostnader knyttet til fellesfunksjoner som NFS organiserer for fjellstyrene i forhold til elg/hjortejakt (utlysning, håndtering av søknader, trekning mv.) dekkes ved at NFS krever inn en prosentandel av fjellstyrets netto omsetning fra elg/hjortejakt (2,5 % i 2023). Dette gjøres hvert år, uavhengig av om fjellstyrene lyser ut ledige felt eller ikke.

En generell trend hos fjellstyrene de siste årene er at jakttiden på elg deles opp i kortere jaktperioder, samt at noen også har begynt å selge dagskort/korttidskort for elg- og hjortejakt. Begge tiltakene er med på å effektivisere jaktuttaket og øke fellingen. I tillegg fører det til et tilbud for flere jegere. 

Mange fjellstyrer benytter nå takseringer og fellingsstatistikk aktivt for å regulere småviltjakta. Fra 2014 brukte over 20 fjellstyrer nettløsningen honsefugl.nina.no for registrering av takseringsdata samlet inn fra allmenningen. Portalen drives av Norsk Institutt for Naturforskning, i samarbeid med Høgskolen i Hedmark. Når alle data er lagt inn analyseres tallene og fjellstyrene kan hente ut beregning av tetthet og produksjon av lirype og skogsfugl. Dersom et fjellstyre ønsker å starte opp med taksering og analyser av dette, kan man kontakte NFS for å få starthjelp. Det er knyttet en engangskostnad til etablering i hønsefuglportalen, samt en liten årlig avgift for analyse av data. Koordinering av fjellstyrenes bruk av portalen blir utført av sekretariatet for fjellstyrene i Oppland (region 3) på oppdrag for NFS. 

Takseringsresultat danner grunnlag for å sette jakttid, endre størrelse på jaktområdet eller legge dags- og/eller kvotebegrensninger på jaktkortene. Flere fjellstyrer har også direktesalg av jaktkort på nett (ikke søknad og trekning) for den første perioden av jakta. Dette for å spare tid og ressurser. Det kan være hensiktsmessig for mange fjellstyrer å diskutere kvoter og andre begrensninger med tilgrensende områder/fjellstyrer for å ha en tilnærmet lik forvaltning av hønsefuglbestanden. 

Enkelte år er bestanden av hønsefugl så lav at fjellstyrene velger å frede områder for jakt på rype eller annen hønsefugl. Mange fjellstyrer tildeler kort i april-mai. Dersom kortene allerede er betalt når vedtak om fredningen fattes dukker det ofte opp spørsmål omkring tilbakebetaling av jaktkort. Norges Fjellstyresamband anbefaler alle fjellstyrene om å ha tydelige formuleringer på plass ved utlysning av jakta, slik at alle som jaktkort er klar over konsekvensene hvis jakta ikke blir gjennomført som planlagt. Enkelte fjellstyrer velger å tilbakebetale hele det innbetalte beløpet, andre kun deler av dette, feks 80%. Dette fordi man framedeles kan jakte på annet vilt eller trene hund i området. Fjellstyret har også utgifter til utlysning og annen administrasjon som man kanskje ønsker å få dekt noe av. Et annet alternativ er å tilby jegerne å overføre kortet til året etter. Dette kan redusere administrasjonsarbeidet, men fører ikke til noen ekstra inntekter.

Fjellstyrenes administrasjon av rovvilt

Lisensjakt og kvotejakt på rovdyr krever rettighetshavers tillatelse. Det er flere måter fjellstyrene kan gjøre dette på. I enkelte fylker har fjellstyrer gått sammen og gitt en generell tillatelse til alle som allerede innehar eller har hatt kort/tillatelse for villreinjakt, småviltjakt og/eller elg/hjortejakt samme jaktår. De som ikke har hatt slik tillatelse har fått dette ved å kontakte fjellstyret. Det kan være hensiktsmessig å ha en viss oversikt over hvem dette er, da man blandt annet er pliktig til å forvisse seg om at jegeravgit er betalt. Ordningen har vært formidlet til jegerne gjennom avisannonsering og på internett. 

I andre områder har det vært solgt jaktkort for slik jakt, enten lokalt eller gjennom Inatur.no. Prisen har ofte vært symbolsk og fjellstyrene har på bakgrunn av dette hatt mulighet til å skaffe seg en oversikt over hvem som innehar slik tillatelse. Fjellstyrene setter krav om registrering som lisensjeger (Brønnøysundregistrene) for all lisensjakt. 

Nærmere regulering av fjellstyrets handlingsrom er fastlagt i følgende forskrift gitt av Miljødirektoratet til §§ 25, 26 og 29, etter delegasjon fra Miljøverndepartementet:

FOR-2004-03-08-515         Forskrift om jakt, fangst, felling, fangst og fiske i statsallmenning 

For øvrig er fjellstyrene i sin vilt- og fiskeforvaltning underlagt vilt- og innlandsfiskelovgivningen: 

LOV-1981-05-29-38            Lov om viltet m/forskrifter

LOV-1992-05-15-47            Lov om lakse- og innlandsfiske m/forskrifter

LOV-2009-06-19-100         Lov om forvaltning av naturens mangfold

5.5.1.             Retten til jakt og fiske i statsallmenningene

Retten til jakt og fiske i statsallmenningene er bostedstilknyttet, og loven inndeler brukerne i følgende tre grupper: De som er bosatt i området der allmenningen ligger, de som er bosatt innenfor landets grenser og de som er bosatt utenfor landets grenser. Adgangen er fullt ut bostedstilknyttet, og det sondres ikke mellom utlendinger og norske borgere (statsborgerskap). Eiere av fast eiendom i en kommune med statsallmenning, men som bor i en annen kommune skal i all hovedsak behandles likt med de øvrige utenbygdsboende. 

5.5.1.1             Fjellovens krav til bosetting

I forskriften §3 er formuleringen: «Dei som siste året har vore og framleis er fast busette» benyttet. Slik denne formuleringen er brukt i loven betyr det at vedkommende som søker jakt eller fiske strengt tatt må ha bodd i området i ett helt år, og fremdeles bo der, før vedkommende får adgang til jakt og fiske i statsallmenningen. Man er fast bosatt i det området hvor man har sitt hjem og oppholder seg det meste av sin tid, dvs. i den kommune man skal være registrert i Folkeregisteret. Når det gjelder studenter og skoleelever kan de velge om de vil være registrert som bosatt i hjemkommunen, eller registreres på nytt bosted ved studiestedet. Her vil fjellstyret måtte vurdere om søker faktisk er student, eller er i fast arbeid. Forskrift om folkeregistrering (og Håndbok i folkeregistrering) gir nærmere regler rundt folkeregistrering og definisjon av «bosted». 

Det kan være upraktisk og svært arbeidskrevende å følge en streng praksis når det gjelder fjellovens krav om bosetting i et helt år i Norge, eller i området hvor allmenningen ligger. Dette gjelder spesielt ved kortsalg som ikke er begrenset og hvor kortselgerne er flere. Flere fjellstyrer har gjort en praktisk tillemping til bostedskravet, og har lagt hovedvekten på at vedkommende som ønsker jakt og fiske er fast bosatt i området, uten å telle antall dager ved­kommende har vært bosatt. Det er ikke registrert klagesaker ved fritt salg av småviltkort/ fiskekort til personer som ikke fullt ut fyller kravet om å være bosatt i området et helt år. 

Når det gjelder jakt og fiske som tildeles etter søknad, er det mulig å ha bedre kontroll med fjellovens krav til bosetting. Det vil imidlertid være vanskelig for fjellstyret å kontrollere hvor vidt de fortsatt er bosatt i området når jakta starter på annen måte enn å opplyse om dette i forbindelse med tildeling av jaktkort. Flere fjellstyrer har gjort en praktisk tillemping til bosettingskravet, og vektlagt at vedkommende var bosatt i kommunen pr. 1. november året før (det vil si at vedkommende skatter til kommunen). 

Uansett hvilken praksis fjellstyret velger er det viktig at denne er konsekvent, og at alle behandles likt. Dette vil redusere risikoen for eventuelle klagesaker. Fjellstyrene har i enkelte tilfeller krevd å få framlagt bostedsattest som dokumentasjon på tilhøringhet i kommunen.

5.5.1.2  Rettigheter for alle som er fast bosatt i Norge - uten- og innenbygdsboende

Alle som siste året har vært og som fremdeles er fast bosatt i Norge har rett til, under like vilkår, å drive småviltjakt uten hund i statsallmenningene, jf. Fjellova § 23. Fjellstyret har imidlertid myndighet til å regulere jakttrykket, men må da sørge for en rimelig fordeling mellom uten- og innenbygdsboende. Fjellstyret er imidlertid ikke pålagt å stille alle søkere likt ved tildelingsprosedyren, det sentrale er å sikre en rimelig fordeling. 

Dersom situasjonen er slik at det er få innenbygdsboende jegere og mange utenbygdsboende søkere, har fjellstyret anledning til å slippe til alle innenbygdsboende, selv om adgangen er regulert for de utenbygdsboende. Prisen kan settes ulik for uten- og innenbygdsboende, men fjellstyrenes handlingsrom er her begrenset i forskrift. 

Miljødirektoratet legger til grunn at storviltjakt, unntatt villreinjakt og rovviltjakt, jf. fjelloven § 26 og forskrift om jakt mv. i statsallmenning § 2, er en rettighet som ligger til landets befolkning. For jakt på elg og hjort er det kommunegrensene pr. 28. oktober 2015 som definerer hvem som er innenbygdsboende, jf. forskriften § 3. Det skal være en rimelig fordeling mellom innenbygds- og utenbygds ved tilgang til storviltjakt. En rimelig fordeling blir av Miljødirektoratet definert til å være en 60/40 % fordeling i favør innenbygds. Prinsippene vil bli lagt til grunn ved avgjørelser i klagesaker. 

For småviltjakt og fangst av småvilt, villreinjakt og fiske skal kommunegrensene pr. 1. januar 1956 definere hvem som er innenbygdsboende, jf. forskriften § 3

Alle som er fast bosatt i Norge har lik rett til, under like vilkår, å fiske med krok uten faststående redskap (ikke oter), jf. § 23. Med like vilkår menes tilgang til de samme vannene, til de samme tidene og til samme pris. Fjellstyret har her ikke anledning til å gjøre forskjell på uten- og innenbygdsboende.

5.5.1.3  Rettigheter for de som er bosatt i området hvor allmenningen ligger - innenbygdsboende

I fjelloven §§ 23 og 28 brukes følgende formulering for å avgrense hvem som har utvidede rettigheter til jakt og fiske i statsallmenningene: «.. fast busette i området der allmenningene ligg - og som Kongen fastset grensene for - eller i bygd eller grend der innbuarane frå gamal tid har utøvd allmenningsbruk i allmenningen.». 

Myndigheten til å fastsette grenser for området hvor allmenningen ligger er lagt til LMD, som har delegert denne myndigheten videre til Statskog SF. Grensene er i kongelig resolusjon av 1965 fastsatt til å gjelde kommunegrensene slik de var i 1956. En av årsakene til dette var at man ikke ønsket en utvidelse av kretsen av de med særlig rett ved fremtidige kommunesammenslåinger.  

Teksten «eller i bygd eller grend der innbuarane frå gamal tid har utøvd allmenningsbruk i allmenningen» er føyd til for å fange opp bygder som er lokalisert utenfor den kommunen hvor statsallmenningen ligger, men som likevel har utøvd allmenningsrett i området.

Når det gjelder fangst av småvilt, småviltjakt med hund og villreinjakt er det opp til fjellstyret om dette skal stilles til rådighet for alle som er bosatt i Norge, eller om dette helt eller delvis skal forbeholdes de innenbygdsboende, dvs. de som er fast bosatt i området hvor allmenningen ligger.  

Fjellstyret kan gi tillatelse til å drive også annet slags fiske (faststående redskap og oter). Når det gjelder fiske med faststående redskap har de gårder og bygdelag som tradisjonelt har fisket med faststående redskap fra gammel tid en fortrinnsrett til slikt fiske. For øvrig kan fisket stilles til rådighet for de øvrige innenbygdsboende, og dersom det ikke er til skade for ressursen, kan fjellstyret gi tillatelse til at slikt fiske også kan utøves av den øvrige del av befolkningen som er fast bosatt i Norge. Det må dokumenteres vedvarende bruk over lang tid for at det skal kunne ha oppstått en fortrinnsrett for spesielle gårder og bygdelag framfor øvrige innenbygdsboende. 

For å oppnå god ressursutnyttelse anbefaler Norges Fjellstyresamband at flest mulig får tilgang til ressursen dersom det er høstbare overskudd etter at innenbygdsboende har tatt ut sin del. De siste årene har feks stadig flere fjellstyrer åpnet for garnfiske også for utenbygds, men innført reguleringer med hensyn til antall garn.

5.5.1.4  Jakt- og fiskemuligheter for de som er bosatt utenfor Norges grenser

Når det gjelder fiske med faststående redskap og jakt, har fjellstyrene ikke anledning til å stille dette til disposisjon for andre enn de som har vært fast bosatt i Norge i ett år, og fortsatt er det. Dette gjelder også i forhold til utenlandske gjestejegere på etablerte jaktlag på elg- og hjortejakt. 

Fjellstyret har anledning til å selge fiskekort for stang og håndsnøre til folk som er bosatt utenfor landets grenser. Her kan også fjellstyret ta høyere pris, jmf forskriften § 14. 

5.5.2   Fastsetting av regler for jakt og fiske - krav til saksbehandling

Innenfor rammene av fjelloven med forskrifter er det fjellstyret som fastsetter regler for jakt og fiske i statsallmenningene. I forskrift om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning (FOR-2021-03-11-681) stilles det krav til hvilke korttyper fjellstyrene skal gjøre tilgjengelig. Samtidig er det fastlagt en øvre grense for hvor høye priser fjellstyret kan ta for de ulike korttypene for fiske, småviltjakt og villreinjakt. 

5.5.2.1    Prisfastsettelse

Prisfastsettelse på jakt og fiske i statsallmenningene er regulert i fjelloven §§ 25 og 29, og i «Forskrift om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning». 

Fjelloven § 25, 1. ledd, annet punktum omhandler prisfastsettelse for jakt: «Avgifta, som vert fastsett av fjellstyret, må godkjennast av departementet». Det er satt opp en likelydende bestemmelse i § 29 når det gjelder fiske. 

Prisfastsettelsen er imidlertid omhandlet i den nevnte forskrift, og fjellovens krav om godkjenning av prisene er erstattet med at fjellstyret må holde seg innenfor de rammene som er gitt i forskriften.  

Innenfor rammene av loven og forskriften er det fritt opp til fjellstyret å fastsette priser. Når fjellstyret fastsetter priser innenfor prisrammeforskriften, trenger fjellstyret ikke å legge dette fram for kommunen. En prisfastsettelse som avviker fra forskriftens bestemmelser vil imidlertid være ugyldig, dersom den ikke er spesielt godkjent av Miljødirektoratet. Flere fjellstyrer har de siste årene fått godkjent priser som avviker fra de generelle reglene i forskriften. 

Når det gjelder priser for jakt på storvilt, unntatt villrein, står fjellstyrene fritt til å bestemme disse. Miljødirektoratet kan etter § 18 i forskriften, dersom det anses nødvendig, fastsette maksimalpriser. Det skal være lik pris for innen- og utenbygdsboende jeger for jakt på disse artene. NFS anbefaler at prisene reguleres jevnlig slik at man hindrer store prishopp, noe som ofte skaper reaksjoner. Prisutviklingen bør følge fjellstyrenes kostnadsøkning generelt, noe som er en kombinasjon av konsumprisindeks og lønnsvekst. 

Fjellstyrets prisvedtak skal rapporteres til Miljødirektoratet. 

5.5.2.2.  Regulering av adgangen til jakt og fiske

Før fjellstyret gjør vedtak om reguleringer av adgangen til jakt, fangst og fiske og fastsettelse av jakt- og fiskeregler skal kommunen uttale seg. Dersom fjellstyret og kommunen ikke blir enige oversendes saken til Miljødirektoratet som gjør endelig vedtak i saken. 

Fastsettelse av regler for jakt og fiske i statsallmenningene er enkeltvedtak som skal behandles etter fjellovens og forvaltningslovens bestemmelser. Det samme gjelder alle søknader om jakt og fiske. Praktisering av forvaltningslovens regler i jakt- og fiskesaker blir nærmere behandlet i kapittel 5.5.4. 

Følgende reguleringer skal fremlegges for kommunen før fjellstyret gjør vedtak: 

Fiske:

·         Regler om fiske med faststående redskap for andre enn de som er bosatt i kommunen (§ 28, 3. ledd annet punktum)

·         Regler om utlendingers adgang til stangfiske (§ 28, 4. ledd)

·         Regler om innskrenking av fisket (§30, 1. ledd)

·         Vedtak om at statsallmenningen skal være med i et større fiskeområde (§ 31, 1. ledd)

·         Vedtak om å leie ut fisket til en organisasjon (§ 30, 2. ledd)

 Jakt og fangst:         

·         Regler om småviltjakt med hund (§ 23, 2. ledd)

·         Reguleringer av småviltjakta (§ 23, 3. ledd)

·         Regulering av villreinjakta (§ 24)

·         Regulering av storviltjakta (§26)

·         Vedtak om å la jakta inngå i et større jaktområde (§ 27, 1. ledd)

·         Vedtak om å leie bort småviltjakta (§ 27, 3. ledd)

Vedtak om bortleie av jakt og fiske, vedtak om å la administrasjonen av jakt og fiske inngå i en større ordning eller priser som går ut over prisrammer gitt i forskrift skal sendes Miljødirektoratet til godkjenning. Kommunen skal også uttale seg i forhold til priser på fiske som er høyere enn prisrammen, og som er godkjente av departementet.  

Kort oppsummert er det i hovedsak slik at avgjørelser og bestemmelser om jakt og fiske i statsallmenningene skal oversendes kommunen til uttalelse før fjellstyret gjør vedtak.  

Dersom de reguleringene som vurderes har stor lokal interesse, eller vurderes som følsomme lokalt, kan det være hensiktsmessig å invitere til et åpent møte for å gi en samlet presentasjon av saken og få innspill. Det kan også være aktuelt å avholde et fellesmøte med det organ i kommunen som har ansvaret for vilt- og innlandsfiskeforvaltningen for å drøfte reguleringene, før fjellstyret oversender sitt forslag til vedtak til kommunen til formell behandling. 

Miljødirektoratet og NJFF mener det er viktig at fjellstyrene tillater at det jaktes på flere arter, selv om bestanden av en art er lav. Dette betyr at fjellstyrene f.eks. må kunne selge jaktkort på ender og hare selv om det er lav rypebestand. Det er også ønskelig at fjellstyrene selger et smårovviltkort som kan benyttes for de som ikke ønsker å jakte annet småvilt.

5.5.3   Fjellstyrets adgang til å nekte enkeltpersoner adgang til jakt og fiske i statsallmenning

Fjelloven § 25, 3. ledd gir fjellstyret anledning til å nekte å skrive ut jaktkort til personer som er straffedømte eller har vedtatt forelegg om straff for brudd «mot nokor føresegn om jakt». Fjellstyret har ikke anledning til å nekte å skrive ut jaktkort til personer som er anmeldt, men som ennå ikke er straffedømt eller har vedtatt bot. 

Fjellstyrene kan nekte å skrive ut jaktkort pga. manglende rapportering av fellingsresultat med hjemmel i § 19 i Forskrift om jakt, fangs og felling på statsallmenning. Fjellstyret bør sende skriftlig purrebrev til jeger som ikke rapporterer med frist for innlevering av fellingsrapport. Dersom rapportering unnlates kan man nekte å selge kort til personen inntill dette er på plass. Fjellstyret kan også med hjemmel i § 20 kreve at jeger eller jaktlag skal gi melding til oppsyn eller kontaktperson ved felling av elg, hjort og villrein. Krav om slik melding skal fremgå av jegerkontrakten

Fjellstyret kan etter fjelloven § 23, 3. ledd, vedta regler for jaktutøvelsen. Før disse vedtas av fjellstyret, skal kommunen uttale seg. Fjellstyrets vedtak om regler for storviltjakt eller småviltjakten skal følge bestemmelsene om enkeltvedtak og kan påklages. Brudd på disse reglene kan være gjenstand for straff med bøter eller fengsel i inntil 3 mnd., jf. fjelloven § 37. Vedtatt forelegg eller rettskraftig dom for overtredelse av reglene kan danne grunnlag for utestengning av jeger fra statsallmenningen, jf. også § 25, tredje ledd. 

Det finnes ikke tilsvarende regler for fiske.

 5.5.4 Administrasjon av jakt og fiske - forholdet til forvaltningslovens bestemmelser

Når det gjelder fjellstyrets vedtak om jakt- og fiskeregler skal dette følge reglene for saksbehandling i fjelloven som er omtalt ovenfor. I tillegg skal de følge reglene i forskriften som er gitt til § 10: «Forskrift om førehandsvarsling og om fjellstyrevedtak» (FOR-1983-06-08-1257) og forvaltningslovens regler for enkeltvedtak. Vedtak om regulering av jakttid, kvote og jaktområde på bakgrunn av takseringsresultat er gyldige etter en uke jf. «Forskrift om ikrafttredelse av fjellstyrevedtak» (FOR-2010-08-12-1171). Øvrige vedtak er gyldig etter fire uker. 

I tillegg til dette, er alle vedtak som fjellstyret gjør etter søknader fra enkeltpersoner enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Dette gjelder også søknader om jakt og fiske, uavhengig av hvem søknadene kommer fra, og uavhengig av hvilke regler fjellstyret har fastsatt for jakt og fiske i statsallmenningen. Dette er hjemlet i fjelloven § 10, 1. ledd. Av § 10, 2. ledd går det klart fram at slike vedtak kan påklages til, og omgjøres av Miljødirektoratet. Når det gjelder enkeltvedtak etter fjellovens bestemmelser om jakt og fiske er Miljødirektoratet klageinstans.  

I saker vedrørende fastsettelse av jakt- og fiskeregler vil både enkeltjegere og -fiskere, og jeger- og fiskeforeninger ha klagerett på fjellstyrets vedtak. 

I samråd med Miljødirektoratet har NFS kommet fram til følgende praksis når det gjelder tildeling av jakt etter vanlige tildelingsprosedyrer: 

Søknader om storviltjakt:   

Forskriften fastsetter at alle ledige jaktfelt på elg/hjort skal lyses ut samlet. Dette arbeidet koordineres av NFS. Inatur (www.inatur.no) benyttes i forbindelse med utlysning og trekning. NFS har utarbeidet en rekke dokument som vi henstiller fjellstyrene om å benytte. Disse ligger tilgjengelig på NFS nettside. Fjellstyrene må gjøre et eget vedtak om at disse bestemmelsene skal gjelde. Ledige jaktfelt på all statsallmenning presenteres på Inatur.no og inngår i en felles utlysning slik at alle jegere kan sende en søknad for jakt på statsallmenning. Vilkår for å søke jakt står oppført i de generelle bestemmelsene som skal ligge tilgjengelige på Inatur.no. Det er kun mulig å søke elektronisk. Søknadsfristen er 2. mai. NFS organiserer arbeidet med utlysning, søknadshåndtering og trekning. Etter at trekningen er foretatt får fjellstyrene en kort frist til å godkjenne resultatet før det offentliggjøres. Dette fordi tildeling av jakt er enkeltvedtak som må fattes av fjellstyret. Fjellstyrer med egne ansatte bør gi Fjelloppsynet eller et enkelt fjellstyremedlem fullmakt til å godkjenne trekningsresultatet. Etter at resultatet er publisert overtar fjellstyrene selv ansvaret for all videre administrasjon.   

NFS har utarbeidet en “jaktlagsperm”. Innholdet i permen kan lastes ned på NFS interne sider for å lage en elektronisk oversikt på egen nettsider eller for å printe ut til utdeling til jegere/jaktlag. Blokk med gjennomslag (2 kopier) for tilleggskontrakter (overgang til annet felt, tilleggsdyr og inntak av nye jegere) kan bestilles fra NFS. 

Fra 2020 har det også vært mulig å benytte elektroniske kontrakter via Inaturs administrasjonsløsning. 

Søknader om småviltjakt:    

Alle søkere skal tilskrives eller orienteres på nett, også de som ikke har fått tildelt jaktkort. Avslaget kan være et standardavslag hvor det som begrunnelse oppgis at det er flere søkere enn tilgjengelige kort, og at vedkommende derfor ikke har fått tildelt kort. Fjellstyrene bør i sin begrunnelse samtidig orientere om fjellstyrets regler for tildeling av jaktkort. I tillegg må det opplyses at tildelingen er et enkeltvedtak som kan påklages. Iht. Fvl. § 27 skal det også opplyses om klagefrist og klageinstans. 

Alternativt kan jakta selges direkte på nett, for eksempel etter «først til mølla»-prinsippet på Inatur.no. NFS anbefaler i størt mulig grad å benytte søknad og trekning.

Dersom fjellstyret mottar enkeltsøknader utenom normale prosedyrer, eller som omfatter forhold som ikke er fullt ut regulert i jakt og fiskereglene, bør saken undergis egen behandling. I slike saker må fjellstyret gi et begrunnet vedtak for et eventuelt avslag og samtidig opplyse om klageadgang.  

Det er naturlig at fjellstyret i behandlingen av slike saker forholder seg til vedtatte regler for jakt og fiske. Dersom søknaden ikke er i tråd med fjellstyrets vedtatte regler bør fjellstyret likevel sende søkeren et begrunnet avslag. Vedtaket kan begrunnes med tidligere vedtatte regler og nødvendigheten av likebehandling. Dersom fjellstyret ikke behandler saken etter fjellovens og forvaltningslovens regler, kan fjellstyret risikere at klageinstansen, Miljødirektoratet, omgjør fjellstyrets vedtak på grunn av saksbehandlingsfeil. For å stå sterkt i klagesaker er det helt sentralt at fjellstyret har fulgt fjellovens regler for regulering av jakt og fiske i statsallmenningene, og at man har gode og grundige saksframlegg. 

Enhver klage skal sendes til fjellstyret, som skal vurdere klagen. Fjellstyret kan gi klageren helt eller delvis medhold og omgjøre sitt vedtak. Dersom vedtaket endres er det et nytt vedtak som også er gjenstand for klage, men vanligvis vil saken i disse tilfeller avsluttes når klageren med dette er hørt. Dersom fjellstyret ikke tar klagen til følge, skal saken oversendes av fjellstyret til Miljødirektoratet til klagebehandling og endelig avgjørelse. 

5.5.5               Hundetrening, dressur og prøver

NFS og Statskog SF har lenge hatt en dialog om hvem som har kompetanse til å administrere hundetrening, hundeprøver og treningsområder på statsallmenning. I praksis har fjellstyrene hatt hånd om dette siden 1960-tallet og inntektene har tilfalt fjellkassa. NFS mener spørsmålet er avklart ved at hundeloven (LOV-2003-07-04-74) har lagt kompetansen til å gi samtykke til trening av hund og hundeprøver på statsallmenning til fjellstyrene alene, jf. § 8. Presiseringen for statsallmenninger er gjort nettopp for å avklare at det er fjellstyret, og ikke Statskog SF som grunneier, som skal gi samtykke.  

Statskog SF har en annen oppfatning av hva endringene i hundeloven innebærer. Statskog mener at grunneiers samtykke må innhentes i de tilfeller tiltak har et slikt omfang at det faller inn under fjellovens bestemmelser om «grunndisponering».

NFS mener fjellstyrene bør følge de samme saksbahandlingsregler i forbindelse med saker om hundetrening som for saker om jakt.

Hundeloven ligger under Landbruks- og Matdepartementet. I brev av 21. september 2023 til NFS bekrefter de at det ikke er klageadgang på fjellstyrenes vedtak om hundetrening.

5.5.6 BÅTER OG BÅTUTLEIE

Mange fjellstyrer har båter liggende til utlån eller utleie. Mange har booking og utlånsløsninger via Inatur.no. Det er viktig at fjellstyrene opplyser at det er båtførers ansvar at alle har og benytter godkjent flytevest/flyteplagg. Båtførers ansvar er hjemlet i Lov om fritids- og småbåter (småbåtloven) §23a. Fjellstyrene kan også bestille klistremerker fra NFS som opplyser om dette og som kan klistres på båten.