2.1 Eldre lovgivning

Det har ikke vært mulig å tidfeste allmenningenes opphav, eller de første bruksreglene. Grunnlaget for allmenningene var de store områdene med skog og utmark som ikke ble benyttet eksklusivt av gårdbrukere i bygda, men som ble brukt i fellesskap, alt etter behov.

De første skrevne lovregler om allmenningsbruk finnes i landskapslovene, særlig Gulatingsloven og Frostatingsloven. Bestemmelsene ble senere avløst av Magnus Lagabøtes landslov av 1274, Christian IV`s norske lov av 1604 og Christian V`s norske lov av 1684. 

Da eksporten av tømmer og trelast tiltok på 1500- og 1600-tallet økte allmenningenes verdi, og derved kongens interesse for områdene. Utover 1600- og 1700-tallet, og under påvirkning av romerretten med utviklingen av den moderne eiendomsrett, trengte oppfatningen om at all fast eiendom som ikke var i privat eie tilhørte Kongen igjennom. 

Utover bestemmelsene i Christian V`s lov, som fastslår at lokale gårdbrukere ikke kan dyrke korn og høy uten tillatelse fra kongemakten (fogden), er Statens eiendomsrett ikke beskrevet i tidligere lovverk. Kongens og statens eiendomsrett til statsallmenningene har hele tiden vært omtvistet, og ble fastslått av Høyesterett så sent som i Frondommen i 1963, hvor fallrettigheter i Fron statsallmenning var objektet for tvisten.