4.2   Forvaltningsloven

I fjelloven § 10 1. ledd er det slått fast at forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak gjelder for fjellstyrenes saksbehandling etter fjelloven, også når et vedtak gjelder alle bruksberettigede. Bestemmelsen innebærer et unntak fra forvaltningsloven § 2 c om at vedtak som gjelder en ubestemt krets av personer (f.eks. alle bruksberettigede) er forskrifter og skal følge saksbehandlingsregler for forskrifter, jf. forvaltningslovens kap. VII. En viktig konsekvens av unntaket er at forvaltningslovens regler om klage også gjelder for vedtak som angår en ubestemt krets av personer. Dette betyr for eksempel at det er klagerett på fjellstyrets vedtak om innføring av en ordning med bag-limit hjemlet i fjelloven § 23 3. ledd.  

To andre viktige konsekvenser er at de vedtaket angår må ha mulighet til å uttale seg før fjellstyret fatter sitt vedtak (forhåndsvarsel). De må også underrettes om innhold i vedtaket i ettertid (kunngjøring). 

Når det gjelder krav om forhåndsvarsel er det i «Forskrift om førehandsvarsling og om fjellstyrevedtak» (FOR-1983-06-08-1257) § 1 bestemt at når de personer vedtaket gjelder vanskelig kan varsles direkte ved brev og lignende, skal forhåndsvarsel skje ved forsvarlig offentlig kunngjøring (se pkt. 4.2.4.1.).

Fjellstyrevedtak som gjelder en ubestemt krets av personer skal kunngjøres. Dette kan utledes av fjelloven § 10, 3. ledd. Siden slike vedtak også er enkeltvedtak, skal de ikke kunngjøres i Norsk Lovtidend. De må imidlertid kunngjøres på annen tilfredsstillende måte (se pkt. 4.2.4.2). Kunngjøring er viktig for at klageretten skal bli reell. 

Når forvaltningslovens saksbehandlingsregler om enkeltvedtak skal anvendes på vedtak som gjelder en ubestemt krets av personer vil en oppdage at lovens saksbehandlingsregler ikke alltid passer. Som eksempel kan nevnes at forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage ikke vil gjelde ved fjellstyrets endring av tidligere gitte reguleringer hjemlet i fjelloven § 23 3. ledd. 

Fjellstyrers uttalelser i saker hvor Statskog SF har avgjørelsesmyndighet er ikke enkeltvedtak. I slike saker er det ofte gitt saksbehandlingsregler i den enkelte forskrift, som f.eks. i «Seterforskriften» (FOR-1984-06-22-1302).  

Forvaltningsloven definerer et enkeltvedtak til å være et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak er gjort gjeldende for vedtak som fjellstyret fatter. Konsekvensen av dette er at fjellstyrene er pliktig til å behandle alle søknader om bruk av allmenningen etter forvaltningslovens regler for enkeltvedtak, uavhengig av om søkeren har bruksrett eller ikke. Eksempel på saker er søknad om garnfiske fra en utenbygdsboende, eller søknad om å få utvist beite i statsallmenning fra gårdbruker uten bruksrett.

4.2.1             Formålet med forvaltningsloven

Det er to hovedhensyn som er styrende for tolkningen av bestemmelsene i forvaltningsloven (LOV-1967-02-10).

Forvaltningsloven skal sikre enkeltindividets rettssikkerhet i forhold til de avgjørelser som tas av offentlige organ. Enkeltindivider skal sikres en mest mulig lik saksbehandling, og gis sikkerhet for at deres interesser og de opplysninger de sitter med, blir ivaretatt i saksbehandlingen. Samtidig skal det være mulig for den enkelte å få behandlet sin sak i flere instanser. 

Forvaltningsloven skal sikre effektivitet i saksbehandlinga både av hensyn til det offentliges ressursinnsats i den enkelte sak, men også for at saker skal avgjøres innen rimelig tid av hensyn til dem saken angår. 

Disse to hovedhensynene vil i tillegg til forvaltningslovens og fjellovens bestemmelser være en god rettesnor for fjellstyrenes saksbehandling.

4.2.2              Forvaltningslovens bestemmelser om ugildhet/inhabilitet

Hovedhensynet bak forvaltningslovens bestemmelser om ugildhet/inhabilitet er å unngå en partisk behandling av en sak, og å unngå at tilliten til fjellstyrets upartiskhet svekkes. 

Reglene om ugildhet/inhabilitet finnes i forvaltningslovens kap. II. Saksbehandler plikter selv å vurdere om han er inhabil. Dersom saksbehandler er part i saken eller har et nært forhold til en av partene i saken, vil vedkommende i utgangspunktet være inhabil til å gi sin vurdering og å innstille til vedtak, jf. § 6. Selv om saksbehandler formelt sett ikke er inhabil, er det viktig at fjellstyret er oppmerksomt på forholdet. I habilitetsvurderingen skal det normalt også legges vekt på partsopplevd habilitet. 

Når det gjelder spørsmål om fjellstyremedlemmers habilitet, treffes beslutningen av fjellstyret uten at vedkommende er til stede. Et fjellstyremedlem som vurderer seg selv som inhabil i en sak bør, hvis mulig, orientere fjellstyret (leder eller sekretær) på forhånd slik at varamedlem kan innkalles. Når et medlem er inhabilt skal heller ikke medlemmet foreta saksforberedelser, eller delta i debatten. 

Et fjellstyremedlem eller saksbehandler er etter forvaltningsloven § 6 inhabil når:

·         han selv er part

·         han er i slekt eller svogerskap med en part i saken (begrenset til slektninger i opp- eller nedstigende linje, barnebarn til besteforeldre eller deres ektefeller, eller i sidelinje så nær som søsken)

·         han er/har vært gift eller forlovet med, eller er fosterforeldre eller fosterbarn til en part

·         han er verge eller fullmektig for en part, eller er blitt det etter at saken har begynt

·         han er leder eller har ledende stilling i el. er medlem av styre el. bedriftsforsamling for samvirkeforetak, forening, sparebank el stiftelse som er part i saken el. et selskap som er part i saken.  

Etter forvaltningsloven § 6, 2. ledd kan fjellstyremedlemmer/saksbehandler også være inhabil når det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet (det skal her legges vekt på om avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen han har nær tilknytning til). Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.

4.2.2.1             Spesielle vurderinger av inhabilitet i fjellstyresaker

Forvaltningslovens bestemmelser om inhabilitet må sees i sammenheng med at fjellstyret er et organ med interesserepresentasjon, hvor medlemmer er valgt inn for å ivareta interessene til en bestemt brukergruppe som f.eks. de med bruksrett som jordbrukere, reindriftsutøvere og jegere/fiskere. En konsekvens av dette kan være at et fjellstyremedlem kan ha egeninteresse i en sak og likevel ikke være inhabil. Et eksempel på dette er at et fjellstyremedlem med beiterett i statsallmenningen kan være med på å vedta beitevedtekter for allmenningen. Dersom vedkommende f.eks. har særlige økonomiske interesser i et bestemt utfall i saken, vil han likevel kunne være inhabil. Dette er forhold som fjellstyret må vurdere fra sak til sak.

Forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak er gjort gjeldende for svært mange av fjellstyrets vedtak, også når det gjelder fastsettelse av jakt- og fiskeregler og tildeling av jaktkort. Dersom fjellstyremedlemmer og Fjelloppsynet skulle erklæres inhabile hver gang de var part i saken kunne man f.eks. i jakt og fiskesaker risikere at ingen, hverken medlemmer eller varamedlemmer, var habile til å treffe vedtak. Dette ville vært en svært vanskelig situasjon for fjellstyrene. Det følger av § 6 fjerde ledd at reglene om inhabilitet ikke får anvendelse dersom det er åpenbart at vedkommendes tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt, og hverken offentlige eller private interesser tilsier at han skal fratre.

I fjellstyrenes vurdering av hvorvidt et medlem er inhabil eller ikke, er det en god rettesnor at et fjellstyremedlem først erklæres som inhabil hvis han selv, eller en part han har et nært forhold til, vil få personlig vinning av et bestemt utfall av en sak, og da helst vinning av økonomisk eller materiell betydning.

4.2.2.2        Fjellstyremedlemmers habilitet når disse deltar i behandling av saker i kommunale organ 

Tidvis oppstår det usikkerhet om fjellstyremedlemmer er inhabile til å delta i behandlingen av saker som medlem av et kommunalt organ.

Innledningsvis kan det slåes fast at vervskombinasjon ikke fører til inhabilitet. Dette er behandlet i Ot.prop. nr. 3 (1976-1977) s. 66 i forarbeidene til forvaltningsloven. Samme forholdet fremgår av Sivilombudets praksis på området.

I en konkret sak har flere fjellstyremedlemmer blitt vedtatt å være inhabile i behandling av arealdelen til kommuneplanen fordi fjellstyret hadde gitt uttale til kommuneplanen. Det ble av Kommunedirektøren også argumentert med at fjellstyret og Statskog som en stor aktør på areal i kommunen – statsallmenningen utgjør litt over 50 % av arealet – var inhabile fordi både fjellstyre og Statskog ville få inntekter av for eksempel bortfeste av hyttetomter, og at de på dette grunnlaget var part i arbeidet med kommuneplanen sin arealdel.

De berørte fjellstyremedlemmene krevde lovlighetskontroll av inhabilitetsvedtaket til kommunestyret. Statsforvalteren i Innlandet har behandlet kravet om lovlighetskontroll i september 2021 og fastslått at kommunestyret sitt vedtak er ugyldig.

Et fjellstyre er ikke part i vedtak i kommunestyret når vedtaket ikke retter seg mot fjellstyret og ikke gjelder fjellstyret direkte. Av Ot.prop. nr. 50 (2008-2009) fremgår det at det skal mye til før et selskap blir regnet som part i en sak. Når selskapets tilknytting til saken er underordnet, indirekte eller tilfeldig, vil ikke selskapet være part da det må foreligge en reell tilknytting for å bli regnet som part i en sak. Det legges til grunn at det enkelte selskap ikke uten videre blir regnet som part etter forvaltningsloven § 6 første ledd e) i overordnede saker som årsbudsjett, økonomiplan, kommuneplan og fylkesplan.

Hvorvidt et fjellstyre er et selskap etter forvaltningsloven § 6, første ledd e) el. ikke er omtalt under kap. 4.2.2.3.

Statsforvalteren vurderer at fjellstyremedlemmer ikke er inhabile etter forvaltningslovens § 6 andre ledd. Kommunestyret sin behandling av arealdelen til kommuneplanen medfører ikke særlig fordel, tap eller ulempe for fjellstyremedlemmer eller noen som fjellstyremedlem har nær personlig tilknytting til.

Woxholth skriver i kommentarutgaven til forvaltningsloven at det som utgangspunkt ikke vil inntre inhabilitet når medlemmer gjennom deltagelse i utvalg går inn for å fremme interesser som disse er valgt til å representere som medlem av råd eller utvalg der medlemmene er valgt eller oppnevnt som representanter for interesserorganisasjoner. 

4.2.2.3        Er fjellstyre et selskap etter FL § 6 første ledd e)?

(Nytt kapittel 28.09.21)

 NFS har fått gjennomført en juridisk vurdering som slår fast at et fjellstyre ikke er et selskap etter FL § 6 første ledd e). Fjellstyrets organisasjonsform og dets virksomhet har ikke preg av å være en «selskapsform», eller av å være av «selskapslignende karakter».  

Statsforvalteren i Innlandet sin lovlighetskontroll av inhabilitetsvedtaket til kommunestyret bygger på det samme faktumet.

 Fjellstyret er å anse som et frittstående og selvstendig forvaltningsorgan, jfr. forvaltningsloven § 1. Dette er også i samsvar med at fjellstyret er pålagt å følge hele forvaltningsloven i sin saksbehandling jf. fjelloven § 10 første ledd. Fjellstyret fatter sine avgjørelser ved enkeltvedtak og fjellstyrets vedtak kan påklages til departementet jf. § 10 annet ledd. Dette gjelder både for vedtak som retter seg mot tredjemann, og for de vedtak som retter seg mot de bruksberettigede selv.

4.2.3             Forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt

Hovedregelen for taushetsplikten finnes i forvaltningsloven § 13. §§ 13 a og 13 b regulerer begrensninger i taushetsplikten, mens § 13 c gir regler om hvorledes selve taushetsplikten skal sikres (oppbevaring av dokumenter, informasjon om plikten osv.). § 13 f omfatter forholdet til taushetsplikten etter annet lovverk, noe som berører Fjelloppsynet som i sin utøvelse av politimyndighet er underlagt politiinstruksen. 

Etter § 13, første ledd er fjellstyremedlemmer og fjellstyrets ansatte forpliktet til å forhindre at andre får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger som de får kjennskap til gjennom fjellstyrets virksomhet. For fjellstyret omfatter taushetsplikten som oftest informasjon om personlige forhold, pkt. 1. Pkt. 2, som omfatter tekniske installasjoner, forretningshemmeligheter m.m. er noe mindre aktuell. 

I § 13 er det gitt en oppsummering av hva som ikke kan betegnes som personlige opplysninger (fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted). Slike opplysninger kan i særlige tilfeller være taushetsbelagte. § 13 a gir begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse, mens § 13 b gir regler som begrenser taushetsplikten ut fra private, eller offentlige interesser. Bl.a. skal taushetsbelagte opplysninger kunne gjøres kjent for parter i en sak (1. ledd pkt. 1), men bare i den utstrekning det er nødvendig for at partene skal kunne ivareta sine interesser (siste ledd).  

§13 c gir regler om forsvarlig oppbevaring av taushetsbelagte opplysninger, og om bortfall av taushetsplikten.

4.2.4          Enkeltvedtak, forvaltningslovens og fjellovens bestemmelser om saksgang

I tillegg til forvaltningslovens regler for saksbehandling for enkeltvedtak er det gitt enkelte regler for saksbehandlingen i fjelloven § 10. Med hjemmel i denne bestemmelsen har LMD gitt «Forskrift om førehandsvarsling og om fjellstyrevedtak» (FOR-1983-06-08-1257)».

4.2.4.1            Saksforberedelser til enkeltvedtak

Forvaltningsloven kap. IV inneholder regler for saksforberedelser som omfatter bestemmelser om forhåndsvarsling, utrednings- og informasjonsplikt og partenes adgang til å gjøre seg kjent med dokumenter i saken, noe som også omfatter vedkommendes advokat eller fullmektig.

Forhåndsvarsel

Forvaltningslovens § 16, som gir regel om forhåndsvarsel ved enkeltvedtak, gjelder for fjellstyrets virksomhet. Det er en hovedregel at alle partene skal varsles skriftlig. I tillegg har LMD gitt en egen forskrift til fjelloven § 10, «Forskrift om førehandsvarsling og om enkeltvedtak». Forskriften gir nærmere regler om tidsfrister og hvordan en alternativ varsling skal skje dersom det er vanskelig å nå alle partene direkte gjennom brev, f.eks. når saken angår alle bruksberettigede. En slik forhåndsvarsling kan etter forskriften skje ved forsvarlig kunngjøring. Forhåndsvarsel er ikke nødvendig overfor part som ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken. I saker angående jakt og fiske mener Miljødirektoratet at varsling på egen nettside er tilstrekkelig. I forhåndsvarselet skal det gjøres rede for hva saken gjelder, og fjellstyret skal gi partene en frist for å uttale seg i saken. Fristen kan etter forskriften ikke settes kortere enn en uke.

Utredningsplikt, informasjonsplikt og partsoffentlighet

Forvaltningsloven § 17 slår fast at fjellstyret skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Utredningsplikten må sees i sammenheng med hensynet til en effektiv saksbehandling. I tillegg til at en part har rett til å få adgang til dokumenter i saken, har fjellstyret plikt til å opplyse en part om dokumenter som mottas under saksbehandlingen, og som inneholder opplysninger som han har rett til å gjøre seg kjent med. Parten bør da tilskrives og oversendes kopi av dokumentet, samtidig med at det gis en relativt kort uttalelsesfrist før saken tas opp til behandling. I tillegg til dette bør fjellstyret gjøre partene kjent med opplysninger som det må forutsettes at de har interesse av å uttale seg om.

 Bestemmelsene om partsoffentlighet og dokumentinnsyn reguleres av forvaltningsloven §§ 18 til 21. Det er viktig å merke seg at det er partene og andre med rettslig klageinteresse sin adgang til innsyn som reguleres av disse paragrafene. Andre interesserte, media og enkeltpersoners adgang til saksopplysninger reguleres av offentleglova.

 En generell regel er at partene har adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

 § 20 inneholder bestemmelser om hvordan en part skal få tilgang til sakens dokumenter. Hovedregelen er at parten mottar kopi av dokumentene, eventuelt en elektronisk kopi på e-post. 

Enkelte dokumenter kan imidlertid unntas fra partsoffentlighet. For fjellstyrenes virksomhet vil dette etter en konkret vurdering kunne omfatte interne utredninger og saksforberedelser til saksbehandler (§ 18 a) og utredninger fra rådgivere eller sakkyndige (§ 18 b), f.eks. en juridisk utredning. Etter § 18 c, har parten rett til å gjøre seg kjent med de deler som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, selv om dokumentet eller deler av det er unntatt etter reglene i §§ 18 a og b. § 19 innskrenker adgangen til visse opplysninger.

Dersom fjellstyret avviser en anmodning om å gi parter adgang til å gjøre seg kjent med et bestemt dokument, skal det vises til lovhjemmelen som er brukt for å nekte innsyn, og opplyses om at vedtaket kan påklages. Disse klagesakene må prioriteres.                 

4.2.4.2             Om selve vedtaket

Etter fjelloven § 10, siste ledd, tar et fjellstyrevedtak først til å gjelde fire uker etter at vedtaket er kunngjort.

Reglene om innholdet av vedtaket finnes i forvaltningsloven §§ 23 til 25. Reglene om underretning om vedtaket finnes både i forvaltningsloven §§ 27, og fjelloven § 10 med forskrift. 

Et enkeltvedtak skal være skriftlig, og det skal grunngis samtidig med at vedtaket treffes. Fjellstyret skal gjøre dette i selve vedtaket, og begrunnelsen skal som en hovedregel protokollføres i møteprotokollen. Dersom søknaden innvilges og ingen kan antas å være misfornøyd med vedtaket er det imidlertid ikke nødvendig å grunngi vedtaket. Et typisk eksempel er ved tildeling av småviltjakt etter søknad, hvor fjellstyret ikke trenger å begrunne tildelingen til de som får innvilget søknaden, men må begrunne avslaget overfor de som ikke får innvilget søknaden. I noen saker vil det være flere parter, slik at fjellstyret også bør begrunne et positivt vedtak for søker fordi andre parter kan klage på vedtaket, noe t.d. Statskog SF har gjort ved noen anledninger. Manglende begrunnelse vil innebære en saksbehandlingsfeil og kan føre til at ankeinstansen opphever vedtaket. 

I begrunnelsen til vedtaket skal det vises til de reglene vedtaket bygger på og de faktiske forhold og hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøvelse av skjønn. 

Fjellstyret skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Nærmere regler om underretning finnes i «Forskrift om førehandsvarsling og om fjellstyrevedtak». Melding om vedtak skal som hovedregel skje i brevs form, men kan skje gjennom kunngjøring når det er vanskelig og arbeidskrevende å nå alle parter med brev.

Underretning om vedtaket skal særlig inneholde:

• vedtak med begrunnelse

• orientering om klageadgang

• klagefrist

• den nærmere framgangsmåten ved klage evt. skjønn (bl.a. hvor klagen skal sendes)

• retten til innsyn i saksdokumentene (partsoffentlighet).

• opplysninger om muligheten til å få dekket saksomkostninger. Dette kan være aktuelt når fjellstyret omgjør eget vedtak i klagers favør, jf. fvl § 36 siste ledd. 

Deler av vedtak etter fjellovens §§ 2, 15, 18 og 21 kan ikke påklages, men skal avgjøres ved skjønn. Se kap. 4.2.5.

4.2.4.3             Klageadgang og omgjøring av fjellstyrevedtak

Fjellstyrets avgjørelser er enten enkeltvedtak eller forskrifter, jfr. fvl. § 2. Vedtak er avgjørelser som bestemmer noe for rettighetene eller pliktene til en eller flere bestemte personer. Fjellstyret fatter også en del (formløse) beslutninger. Dette kan være praktiske beslutninger om saksgangen, f.eks. å bestemme seg for å utsette en sak til neste møte. 

Alle vedtak som fjellstyret fatter skal følge bestemmelsene om enkeltvedtak og kan derfor påklages. Dette gjelder også vedtak som retter seg mot en ubegrenset krets av personer f.eks. alle utenbygdsboende. Et unntak er imidlertid de sakene som skal vises til skjønn. Beslutninger kan ikke påklages. 

Etter § 28 kan enkeltvedtak påklages av en part eller en annen med rettslig klageinteresse. En part kan være en privatperson eller et organ. Statskog SF vil som grunneier ofte være part. Det er ikke nærmere definert hva som menes med rettslig klageinteresse. For å ha rettslig klageinteresse må en bli faktisk eller rettslig berørt på en slik måte at det er rimelig at en får klageadgang på fjellstyrevedtaket. Eksempler på organ som kan ha rettslig klageinteresse i fjellstyresaker er næringsorganisasjoner, jeger- og fiskeorganisasjoner, jord- og skogbruksorganisasjoner, fellessetre, velforeninger i hytteområder m.fl.  

Miljødirektoratet er klageinstans når det gjelder fjellovens bestemmelser i kap. XI og XII om jakt, fangst og fiske. For vedtak etter de øvrige paragrafene er det Landbruksdirektoratet som er klageinstans. Landbruksdirektoratet er også klageinstans i saker der Statskog SF har avgjørelsesmyndighet.

Klagefrist

§§ 29 til 31 omhandler klagefristen og konsekvensene av oversitting av fristen. Den normale klagefristen er tre uker fra det tidspunktet vedtaket er kommet fram til parten. Ved kunngjøring starter klagefristen å løpe fra kunngjøringsdato. For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunktet han burde fått/skaf­fet seg kjennskap til vedtaket. Dersom vedtaket går ut på å tilstå en part rettigheter, vil klagefristen for andre som kan ha rettslig klageinteresse i saken likevel være maksimum tre måneder. Det er nok at klagen er sendt før fristen er utløpt. For nærmere beregning av klagefristen viser forvaltningsloven til reglene i domstolsloven §§ 148 og 149, hvor det presiseres at dersom fristen ender på en lørdag, søndag eller helligdag forlenges denne til førstkommende virkedag.

Fjellstyret kan på anmodning forlenge klagefristen hvis det er særlige grunner i saken, jf. forvaltningsloven § 29.  

Det er anledning til å ta klagesaken under behandling selv om klagefristen er utløpt, hvis det foreligger særlige grunner, jf. forvaltningsloven § 31. Ved vurdering av om en slik klage skal tas opp til behandling, skal det vektlegges om en omgjøring kan føre til ulempe for andre, om klager kan lastes for at klagen kom for sent og om det er rimelig å behandle klagen. En klage kan ikke tas under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet.

Behandling av klagesaken

En klage på et fjellstyrevedtak skal etter § 32 sendes fjellstyret. Klagen, som skal være skriftlig, skal være undertegnet av klager eller hans fullmektig. Den skal vise til vedtaket det klages over og nevne de endringer som ønskes og hvilke grunner klagen støtter seg til. 

Dersom det er formelle feil ved klagen informerer fjellstyret klager om dette, og setter en frist for vedkommende til å rette opp disse. 

§§ 33 og 34 omtaler saksbehandlingen i klagesaker. Selve saksbehandlingen skal følge samme prosedyre som ved enkeltvedtak, kap. IV og V i forvaltningsloven. Når fjellstyret får inn en klage skal det vurderes om vilkårene for klagebehandling foreligger, og det skal foretas nye undersøkelser som klagen gir grunnlag for (eventuelle nye momenter i saken). Eventuelle motparter skal varsles og det skal settes en frist for uttalelse på minimum en uke, jf. «Forskrift om førehandsvarsling og om fjellstyrevedtak». Fjellstyret kan omgjøre eller opprettholde vedtaket. Dersom vedtaket omgjøres i tråd med klagen regnes saken vanligvis som avsluttet. Dette kan likevel stille seg annerledes når det er flere parter med motstridende interesser involvert i samme sak.  

Dersom fjellstyret opprettholder sitt vedtak oversendes saken til klageinstansen. Klagesaker i forbindelse med jakt og fiske sendes til Miljødirektoratet. Øvrige klagesaker skal behandles av Landbruksdirektoratet. Saken sendes til Statskog SF som videresender denne til klagebehandling hos Landbruksdirektoratet. Dette følger av seterforskriften § 26, jf. rundskriv M-1/2016. 

Klageinstansen kan prøve alle sider av saken, og har også anledning til å trekke inn nye momenter. Når det gjelder fjellstyrevedtak er det i forarbeidene til fjelloven av 1975 (Ot.prp. nr. 32 1973-74) understreket at klageinstansens rett til å omgjøre et fjellstyrevedtak må brukes med forsiktighet, og at dette spesielt gjelder fjellstyrets utøvelse av skjønn. NFS har innhentet en juridisk vurdering av klagesaksbehandlingen vedrørende utenbygdsboendes beite i statsallmenning, datert. 4. september 1997, som gir en god oversikt over klageinstansens kompetanse i slike saker. Klageinstansen kan enten treffe nytt vedtak, eller sende saken tilbake til fjellstyret for helt, eller delvis ny behandling.

4.2.4.4             Omgjøring av fjellstyrevedtak uten at klage foreligger

Fjellstyret kan omgjøre sitt eget vedtak selv om det ikke foreligger en klage. Dette er hjemlet i forvaltningsloven § 35. Fjellstyret kan omgjøre vedtaket dersom det ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot, dersom underretning om vedtaket ikke har kommet fram til mottaker eller ikke er offentliggjort, eller at vedtaket er ugyldig. Hvis en person som er fast bosatt utenfor Norges grenser får innvilget jaktkort på villrein, er dette et ugyldig vedtak, som kan omgjøres av fjellstyret selv om melding har nådd vedkommende. 

Klageinstansen kan, når hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, på eget initiativ omgjøre et vedtak til skade for en part, jf. § 35 c. En forutsetning for en slik omgjøring, er at vedkommende som blir rammet får melding om at vedtaket vil bli omgjort senest tre uker etter at han ble kjent med det opprinnelige vedtaket. Omgjøringen må skje innen tre måneder etter at vedkommende mottok det opprinnelige vedtaket.

 4.2.5         Skjønn og annen tvisteløsning

Deler av vedtak etter fjelloven §§ 2, 15, 18 og 21 kan ikke påklages, men skal avgjøres ved skjønn. Fjellstyret plikter da å orientere om adgang til å fremme saken for skjønnsretten samtidig med underretting om vedtaket, og til å orientere om frister og muligheter for innsyn i saksdokumenter. 

Fristen for å kreve skjønn er etter fjelloven § 34 satt til tre uker. 

Tvist om et fjellstyrevedtak etter fjelloven § 16 kan bringes inn for jordskifteretten, men her er fristen 6 måneder.

4.2.6        Følgene av brudd på forvaltningsloven og utsatt iverksettelse av vedtak

Hovedregelen når det gjelder konsekvenser av brudd på forvaltningslovens saksbehandlingsregler finnes i § 41. Her er det fastslått at et vedtak likevel kan være gyldig dersom det ikke er grunn til å regne med at feilen har virket bestemmende på innholdet av vedtaket. Eksempler på feil er mangelfull begrunnelse, inhabilitet hos fjellstyremedlemmer eller saksbehandler, mangelfull utredning eller unnlatt veiledning/forhåndsvarsel.  

Etter forvaltningslovens § 42 kan fjellstyret eller klageinstansen (Miljødirektoratet eller Landbruksdirektoratet) beslutte at et vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute, eller en klage er avgjort. En beslutning om å utsette eller ikke utsette iverksettelsen er en beslutning som ikke kan påklages. Et avslag må være begrunnet. I denne sammenheng er det greit å være klar over at et fjellstyrevedtak etter fjellovens § 10 først tar til å gjelde fire uker etter at de er kun­ngjort. Merk at dette ikke gjelder vedtak med hjemmel i fjellova § 23 tredje ledd, som blir gyldig etter 1 uke jf. «Forskrift om ikrafttredelse av fjellstyrevedtak» (FOR-2010-08-12-1171).