2.4 Fjelloven av 1975

Fjelloven av 1920 inneholdt en rekke detaljerte regler for allmenningsbruken. Etter hvert som de driftsmessige formene i jordbruket endret seg, ble flere av disse reglene uaktuelle. I tillegg var loven dårlig egnet til å regulere nye driftsformer og utnyttelsesområder som var under utvikling.  

På denne bakgrunnen ble det i 1965 opprettet en ny fjellovkomité som avga sin innstilling i 1969. Forslaget ble fremmet i en proposisjon i 1972-73, som ikke ble behandlet av Stortinget. Nytt forslag til fjellov ble fremmet for Stortinget gjennom Ot.prp. nr. 32 (1973/74), og vedtatt i 1975. Proposisjonen innebar ingen vesentlige endringer i det tradisjonelle synet på allmenningsretten. 

Et viktig prinsipp i fjelloven er at inntekter fra virksomheten i statsallmenningene skal tilfalle lokalsamfunnet. Dette gjelder både fjellstyrets inntekter, som i all hovedsak skal pløyes tilbake til statsallmenningen eller brukes til utvikling av næringslivet lokalt, og statens grunneierinntekter som går inn i et grunneierfond som skal brukes til forvaltning av og tiltak i statsallmenningene. 

Nytt i fjelloven av 1975 var en tilpasning av regelverket slik at det gis rom for en tidsmessig utvikling av bruksrettene. Bruksrettene skal kunne nyttes på en måte som til enhver tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturlig etter «tida og tilhøva». Utnyttelsen av bruksrettene er heller ikke låst til en bestemt tilstand, og en tidsmessig utvikling av bruksrettene står sentralt. Det er bruken gjennom lang tid som er grunnlaget for rettigheter i statsallmenningene. Fjelloven gir rammer og regler for administrasjonen av rettighetene.