4.4     Annet lovverk som setter rammer for fjellstyrets forvaltning

Fjellstyrene er i sin forvaltning av statsallmenningene underlagt en rekke andre lover, hvor de viktigste er viltloven, laks- og innlandsfiskeloven, plan- og bygningsloven, jordloven og naturmangfoldloven. På samme måte som for private grunneiere setter disse lovene skranker for fjellstyrenes forvaltning.

4.4.1  Plan- og bygningsloven - kommunens rolle ved arealdisponeringer og byggevirksomhet

Med unntak av de spesielle oppgavene kommunen har etter fjelloven (valg av fjellstyre, uttalelse til jakt- og fiskeregler m.m.) har kommunen samme rolle i statsallmenningene som for private eiendommer, og Statskog SF/fjellstyret er i samme situasjon som en privat grunneier. 

Plan- og bygningsloven (pbl), (LOV-2008-06-27-71), og kommunale planer som er utarbeidet i henhold til denne, er det viktigste styringsverktøyet kommunen har i forhold til arealdisponeringer og byggevirksomhet. Arealdelen av kommuneplanen, eventuelle reguleringsplaner og plan- og bygningslovens kap. 21 (krav til innhold og behandling av søknader) står sentralt for fjellstyrene.

4.4.1.1           Arealdelen av kommuneplanen

Bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 11-5 setter rammene for kommunens myndighet til å regulere arealbruken i kommuneplanen. I arealdelen av kommuneplanen tas det viktige avgjørelser om framtidig samfunnsutvikling og arealbruk, og fjellstyrene bør derfor engasjere seg i denne prosessen. Blant viktige forhold som kan avklares i prosessen er plassering av hytteområder, områder for råstoffutvinning og bestemmelser for spredt bebyggelse (herunder hyttebebyggelse) i landbruks-, natur- og friluftsområder samt reindrift. Dette er forhold som kan være avgjørende for muligheten til å sette opp fjellstyrehytter og omdisponere seterhus til hytter på vanlig tomtefeste.

Kommunen kan etter § 11-8 fastsette hensynssoner for LNFR-områder. § 11-11 gir nærmere bestemmelser for bl.a. LNFR-områder, sjø og vassdrag. Bestemmelsene kan regulere lokalisering, omfang og utforming av bygninger og anlegg i landbruk og reindrift, eller forbud mot bygge- og anleggstiltak i 100 m beltet langs vassdrag

4.4.1.2  Rettsvirkning av kommuneplanens arealdel

Kommuneplanens arealdel fastsetter framtidig arealbruk for området og er ved kommunestyrets vedtak bindende for nye tiltak eller utvidelse av eksisterende tiltak som nevnt i § 1-6.

Iverksetting av tiltak som omfattes av PBL, kan bare skje dersom de ikke er i strid med lovens bestemmelser med tilhørende forskrifter, kommuneplanens arealdel og reguleringsplan, jf. kapittel 20 om søknadsplikt og tillatelse. Dette gjelder også hvis tiltaket er unntatt fra søknadsplikt.

Arealdelen til kommuneplanen, reguleringsplaner og bebyggelsesplaner er juridisk bindende planer. Skal det settes i verk tiltak som strider mot gjeldende planer, kreves det dispensasjon fra planen. Konsekvensen av dette forholdet er at areal som ikke lenger er regulert som LNFR-områder, utgår som areal som kan vises ut til ulike typer jordbruksformål. Blir det søkt om å få utvist t.d. seter i et område som er regulert til utbyggingsformål, må søker søke om dispensasjon fra arealdelen/reguleringsplanen.

Det er av avgjørende betydning for å beholde LNFR-områder som jordbruksareal også i fremtiden at fjellstyrene er aktive i prosesser med revidering av kommuneplanens arealdel.

4.4.1.3             Tiltak som krever søknad og tillatelse

Med tiltak etter plan- og bygningsloven menes oppføring, riving, endring, herunder fasadeendringer, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep og opprettelse og endring av eiendom, jf. § 20-1 første ledd bokstav a til m. Som tiltak regnes også annen virksomhet og endring av arealbruk som vil være i strid med arealformål, planbestemmelser og hensynssoner. 

Iverksetting av tiltak som omfattes av plan- og bygningsloven, kan bare skje dersom de ikke er i strid med lovens bestemmelser med tilhørende forskrifter, kommuneplanens arealdel og reguleringsplan, jf.  plan- og bygningslovens kapittel 20 om søknadsplikt og tillatelse. Dette gjelder også hvis tiltaket er unntatt fra søknadsplikt etter §§ 20-5 og 20-6. 

De fleste tiltak er angitt som søknadspliktige i § 20-1 første ledd bokstav a-m. 

Utgangspunktet er at de søknadspliktige tiltakene må forestås av foretak med ansvarsrett i samsvar med bestemmelsene i kapittel 22 og 23, jf. § 20-3. I §§ 20-4 til 20-8 er det gjort unntak for visse søknadspliktige tiltak som kan forestås av tiltakshaver selv. Dette vil være tilfelle for alminnelige driftsbygninger i landbruket, jfr. § 20-4 bokstav b). Slike bygninger er i utgangspunktet søknadspliktige, men tiltakshaver kan selv forestå utføring av tiltaket. 

Av § 20-5 følger hvilke tiltak som ikke krever søknad og tillatelse så lenge de er i samsvar med gjeldende planer. F.eks. mindre frittliggende byggverk knyttet til drift av jordbruks-, skogbruks og reindriftsområder, jfr. § 20-5 bokstav c).

Tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene i § 20-1:

De viktigste tiltakene som fjellstyret enten direkte eller indirekte kan komme i berøring med, og som krever tillatelse fra kommunen er:

a.       oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller plassering av bygning,

            konstruksjon eller anlegg. Eksempler på tiltak vil f.eks. være bygging av

            fjellstyrehytte.   

b.      vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av tiltak som nevnt under bokstav a. Også her vil endringer på fjellstyrehytte være det som er mest aktuelt for fjellstyrene. 

c.       fasadeendring. Også her vil endringer på fjellstyrehytte være det som er mest aktuelt for fjellstyrene.

 d.  varig eller tidsbestemt bruksendring, vesentlig utvidelse eller vesentlig endring av tidligere drift av tiltak som nevnt under bokstav a. Det mest sentrale under dette  punktet er driftsendringer av f.eks. gjeterhytter, skogshusvær, setre o.l. Det vil si en endring fra å være driftsbygninger i landbruket til fritidsbolig. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hva som er en driftsendring, og det kan derfor være noe forskjellig praksis fra kommune til kommune.

 e.   riving av tiltak som nevnt i bokstav a. F.eks. riving av fjellstyrehytte. 

h.      oppføring av innhegning mot vei 

j.        plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg. Dette gjelder mindre, midlertidige bygg, som ikke skal plasseres for lengre tidsrom enn 2 år. 

k.      vesentlig terrenginngrep. Grustak til veivedlikehold i statsallmenningen er eksempel på et vesentlig terrenginngrep som krever søknad og tillatelse etter pbl. Av andre eksempler kan nevnes anleggelse av campingplass, fiskeplass for funksjonshemmede (hvis dette krever inngrep) e.l. 

l.        anlegg av veg, parkeringsplass og landingsplass. Bygging av driftsvei i landbruket er unntatt fra byggesaksbestemmelsene i pbl, men krever tillatelse fra kommunen etter forskrifter med hjemmel i jord- og skogloven. Bygging av driftsvei i landbruket må likevel være i samsvar med bindende planer etter pbl. Bygging av andre veier enn rene driftsveger i landbruket krever søknad og tillatelse etter pbl. 

m.    opprettelse av ny grunneiendom, ny anleggseiendom eller nytt jordsameie, eller opprettelse av ny festegrunn for bortfeste som kan gjelde i mer enn 10 år, eller arealoverføring, jf. matrikkellova.

Krav til søknaden går frem av kap 21.

Søknaden må etter § 21-2 tilfredsstille bl.a. følgende krav:

·         være skriftlig, og undertegnet av tiltakshaver og søker. I tillegg må den gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan ta standpunkt til om vilkårene for å gi tillatelse er til stede.

·         når arbeidet er avhengig av tillatelse fra annen myndighet, skal det opplyses om saken har vært lagt fram for slik myndighet. Eventuell uttalelse skal vedlegges søknaden, se også § 21-5

·         Dokumentasjon for at nabovarsel er sendt, se også § 21-3.

Kommunen har etter § 21-5 samordningsplikt. Når arbeidet er avhengig av tillatelse fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram for slik myndighet, kan kommunen vente med å avgjøre saken inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke. Kommunen kan også gi rammetillatelser innenfor sitt myndighetsområde, med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden.  

Kommunene har ulik praksis hva byggesaksbehandlingen angår. Noen kommuner velger å behandle byggesøknader i statsallmenninger, uten at søknaden er behandlet etter fjelloven. Som det framgår av § 21-2, skal søknaden også vedlegges eventuelle innhentede vedtak eller uttalelse fra annen myndighet der tiltaket er betinget av dette. For både kommune og fjellstyre vil det være mest hensiktsmessig å først behandle en byggesøknad etter fjelloven. For fjellstyrene vil det være viktig å ha kontakt med kommunen tidlig i prosessen for å sikre en god dialog.

4.4.2   Naturmangfoldloven - begrensninger for fjellstyrets virksomhet

Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger med konsekvenser for naturen. Loven er tverrgående, og utfyller særlovgivningen. Loven kan også ha betydning for tolkning og skjønnsutøvelse etter andre lover. 

Lovens formål er at naturen skal tas vare på, ikke bare gjennom vern av områder, men også gjennom at bruken av naturen skal skje på en bærekraftig måte. Kapittel 2, som handler om alminnelige bestemmelser for bærekraftig bruk, skal samordne forvaltningen gjennom felles mål og prinsipper. Kapitlet fastsetter forvaltningsmål for arter, naturtyper og økosystemer, og det lovfester en rekke miljørettslige prinsipper. 

Loven stiller krav til forvaltningens saksbehandling. De miljørettslige prinsippene i §§ 8 - 12 skal legges til grunn i alle beslutninger som berører natur, og det skal framgå av vedtaket hvordan disse prinsippene er vurdert og vektlagt, jf. naturmangfoldloven § 7.  

Fjellstyrene skal i alle saker vurdere om fjellstyrets vedtak berører natur slik at naturmangfoldlovens § 7 kommer til anvendelse. Dersom dette er tilfelle, må alle de miljørettslige prinsippene vurderes i vedtaket. Dette innebærer at §§ 8 - 12 må nevnes, og at det må synliggjøres hvordan disse bestemmelsene er vurdert og vektlagt i saken. Omfanget av dokumentasjon, vurdering og vektlegging må likevel tilpasses forholdene i den enkelte sak. Det betyr at jo mer og verdifullt naturmangfold som berøres, desto grundigere må saken vurderes etter loven. Der saken i liten grad berører naturmangfold eller naturmangfoldet som berøres ikke har stor verdi, vil man kunne omtale virkningen for naturmangfold på en enklere måte. Manglende bruk av prinsippene kan medføre at vedtaket blir ugyldig.  

Naturmangfoldloven er særlig relevant ved nyutvisning av beite, bygninger i forbindelse med beite, seter og tilleggsjord og ved bygging av fjellstyrehytte.  

4.4.2.1           Områdevern

Etter naturmangfoldloven kan områder vernes som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat og biotopvernområde. Som nasjonalpark kan større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap som er uten tyngre naturinngrep vernes. Verneformen landskapsvernområde skal ivareta natur- og kulturlandskap av økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende. Friluftsliv er et viktig sidehensyn ved vern av nasjonalparker og landskapsvernområder. 

Dersom det er vesentlig menneskelig aktivitet i området, som jordbruksdrift, veier e.l. blir området ofte vernet som landskapsvernområde. Hvis menneskelig aktivitet i liten grad preger området blir det som regel vernet som nasjonalpark (større område) eller naturreservat (mindre område).

4.4.2.2             Verneformål, reguleringer og erstatningsordninger

Nasjonalpark (§ 35) er den verneformen som sammen med landskapsvernområder berører fjellstyrene i størst grad. I nasjonalparker er det landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner som skal være vernet mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, samt sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Bare innenfor nærmere avgrensede områder kan også slik ferdsel reguleres eller forbys, og bare dersom det er nødvendig for å bevare planter eller dyr, kulturminner eller geologiske forekomster. 

Landskapsvern (§ 36) er den mildeste formen for områdevern, og hovedformålet er å verne landskapets «særpreg eller karakter», dvs. landskapsbildet. Landskapsvern er en mye brukt verneform i kombinasjon med nasjonalparker, og ofte brukt i områder hvor det forekommer større naturinngrep. Det er som regel tillatt med en fortsettelse av den virksomheten som er i området på vernetidspunktet.  

Naturreservat (§ 37) er den strengeste verneformen. Opprettelse av naturreservater har alltid som formål å ivareta naturfaglige verdier, og hensynet til friluftsliv er av underordnet betydning. 

Når det anses nødvendig for å sikre verneverdiene kan all virksomhet, tiltak og ferdsel i et naturreservat reguleres eller forbys. § 37 3. ledd åpner for at det kan fastsettes ferdselsforbud i naturreservater. Totalt ferdselsforbud er bl.a. benyttet i sjøfuglreservater i hekketiden.  

I forbindelse med at staten ønsker å ta større ansvar for sikring av det biologiske mangfoldet i Norge, har det også blitt vernet store barskogarealer på statsallmenning gjennom «Verneplan på Statskog SFs grunn». Reservatfredningen er streng og legger sterke føringer på bruken av de vernede områdene. Dette får særlig store konsekvenser for de store barskogreservatene som det er mange av på statsallmenning.  

Biotopvern (§ 38) blir brukt for å verne spesielle dyr eller planters økologiske funksjonsområde. Det kan fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre arten eller dens livsbetingelse. 

Naturmangfoldloven kan også beskytte naturtyper som utvalgte naturtyper etter § 52.  Dette er ikke områdevern, men det stilles særlige krav til forvaltning og ivaretakelse av naturtypen. Utvalgte naturtyper har foreløpig hatt et svært begrenset omfang.  

Ved opprettelse av verneområder gis det erstatning til eiere og rettighetshavere til eiendom som helt eller delvis blir vernet etter naturmangfoldloven §§ 35-39. Retten til erstatning gjelder for økonomiske tap når vernet medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk, jf. § 50. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter § 42.  

Når vilkårene etter første ledd er oppfylt, fastsettes erstatningen for tap i igangværende bruk i samsvar med utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven).  

Fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning går frem av § 51.

4.4.2.3            Fjellstyrenes rolle i verneprosesser

Fjellstyrene har mange interesser å ivareta i forbindelse med en verneprosess. For det første skal de være et talerør for de bruksberettigede jordbrukerne for å sikre fremtida for jordbruket i statsallmenningene. Videre må fjellstyret arbeide for å få et hensiktsmessig handlingsrom for aktiviteter som jakt, fangst og fiske og fjellstyrehytter, samtidig som det må være helt sentralt å sikre en posisjon når det gjelder framtidig oppsynsvirksomhet. I tillegg skal fjellstyrene ta vare på naturvern- og friluftsinteressene. Fjellstyrene bør også vurdere i hvilken utstrekning vernet gir grunnlag for erstatning. 

Alle verneområder vedtas ved kongelig resolusjon.

4.4.3  GDPR

GDPR (General Data Protection Regulation), også omtalt som personvernforordningen, er en kraftig utvidelse av EUs 23 år gamle personverndirektiv. GDPR er et regelverk som påfører virksomheter som håndterer personopplysninger en lang rekke plikter - og gir forbrukere en rekke rettigheter. Veldig forenklet sier det nye regelverket at virksomheter ikke har lov til å behandle personopplysninger med mindre de har et samtykke fra den det gjelder. 

Fjellstyrene behandler en lang rekke personopplysninger. Dette kan være lister over seter-eiere, personer som har kjøpt eller søkt jaktkort mv. Fjellstyrene kan ikke lagre eller inneha disse dataene uten samtykke fra den det gjelder. NFS har laget en veileder for hvordan fjellstyrene kan tilfredsstille betemmelsene i dette regleverket. Dette er tilgjengelig på NFS interne nettsider.