2.3 Fremveksten av moderne lovregler
Skogsdriften i allmenningene var den første delen av virksomheten som ble underlagt nærmere reguleringer. Lovverket vokste fram utover 1800-tallet. Bakgrunnen for dette var at rasering av store skogområder i store deler av landet ble sett på som et problem, og at det derfor var nødvendig å gå inn og regulere skogsdriften. Da det var liten vilje til å gripe inn i de private skogeiernes rettigheter var det virksomheten i allmenningsskogene som ble regulert i lovverket.
Det var først på begynnelsen av 1900-tallet, med et økende antall gårder og bedrede kommunikasjonsmuligheter, at bruken av allmenningene hadde fått et slikt omfang at det ble nødvendig å regulere bruken av vilt- og fiskeressursene og de jordbrukstilknyttede bruksrettene.
Som et svar på disse utfordringene ble Høyfjellskommisjonen opprettet i 1908. Målet for dette arbeidet var å ordne opp i rettsforholdene i statsallmenningene både når det gjaldt fastlegging av grenser mellom statsallmenning og private eiendommer, og innholdet av bruksrettene. Høyfjellskommisjonens arbeid fortsatte fram til 1952 og behandlet felter i Sør-Norge og Sør-Trøndelag. Det var også en «Gudbrandsdalskommisjon» før 1900 som fastla en del allmenningsgrenser. Denne berørte i hovedsak områder med produktiv skog.
Arbeidet med fjelloven av 1920 ble startet opp gjennom nedsettelse av Fjellovkomiteen i 1912. Komiteen avga sin innstilling i 1916. Det var et viktig poeng for Fjellovkomiteen å få til en regulering av bruksforholdene, både av forvaltningsmessige og økonomiske hensyn. Komiteen gikk inn for at fjellbygdene skulle få større økonomiske muligheter ved å utnytte fjellets herligheter også gjennom adgang til bortleie og uttalte bl.a.:
«Som man av de anførte uttalelser vil se, raader der fuld enighet om, at de nuværende forhold er uholdbare, og at noget maa gjøres for at skaffe fjeldbygderne mere raadighet over og derigjennem større indtægter av høifjeldet.»
Fjelloven ble vedtatt i 1920 og ble stående uten vesentlige endringer frem til 1975. Det ble med dette etablert fjellstyrer i Sør- og Midt-Norge, med unntak av de nordligste deler av Nord-Trøndelag, der fjelloven ble innført med et Stortingsvedtak i 1926.