5.3    Jordbrukstilknyttede bruksretter

Retten til allmenningsbruk som er knyttet til jordbrukseiendom, er regulert i fjelloven § 2, 2. ledd. Det er fastslått at retten som er knyttet til jordbrukseiendom bare kan utnyttes så langt det skjer i tilknytning til driften av eiendommen, forutsatt at denne blir drevet som jordbrukseiendom.  

Det finnes ingen klare grenser for hva som etter loven er en jordbrukseiendom. Jordbruksdrift er imidlertid en forutsetning for å kunne utøve bruksrett i statsallmenning. Dersom jorda tilhørende en eiendom blir lagt ut til campingplass, golfbane eller tilsvarende, kan ikke de jordbrukstilknyttede bruksrettene som beiterett og rett til seter, utnyttes. Det vil likevel være knyttet allmenningsrett til eiendommen, og bruksrettene vil kunne nyttes dersom jorda på nytt blir tatt i bruk til jordbruksdrift. 

Eier av jordbrukseiendom kan ikke selge, eller leie bort sin bruksrett eller overføre denne til andre. Bruksrettene vil alltid følge gårdsbruket ved overdragelse. Det er f.eks. ikke anledning til å holde igjen allmenningsseter ved salg av gårdsbruket, eller overføre seter til en person og gårdsbruket til en annen. 

Bruksretten kan falle bort ved at gården mister så mye av jorda at den ikke kan regnes som en jordbruksmessig enhet. Dette kan skje gjennom deling/salg eller ekspropriasjon. Hvorvidt gårdsbruket er å regne som en jordbruksmessig enhet skal ved tvist avgjøres ved skjønn.

Blant de viktigste jordbrukstilknyttede allmenningsrettene er beite og seter. Tidligere var utmarksslått og mosetak viktige bruksretter. Virkesretten er også blant de helt sentrale jordbrukstilknyttede allmenningsrettene. Gårdbrukernes rett til trevirke for å dekke behovet for ved og bygningsmateriale på seter og gårdsbruk er hjemlet i statsallmenningsloven. Denne retten administreres ikke av fjellstyret, men av allmenningsstyret og Statskog SF.  

Det er viktig å være klar over at bruksrettenes innhold ikke er avgrenset av fjelloven eller statsallmenningsloven, men følger av lang tids bruk. Lovens intensjon er å beskytte bruksrettene og regulere forholdene de bruksberettigede imellom, og en viktig intensjon i fjelloven er at bruksrettene skal kunne utnyttes på en tidsmessig måte. 

Etter NFSs oppfatning vil virksomhet som er en naturlig følge av landbrukspolitikken, og som blir drevet som en del av gårdens jordbruksvirksomhet, være en naturlig del av bruksretten. NFS mener at allmenningsbruken ikke er bundet til de tradisjonelle bruksmåtene som det kan føres bevis for. Har man først allmenningsrett, omfatter den rett til slik benyttelse av allmenningen som eiendommens jordbruksmessige behov og aktuelle driftsmåte gjør naturlig.  

Som en konsekvens av dette mener NFS f.eks. at tilleggsjord er en bruksrett. LMD mener spørsmålet må forelegges Stortinget før det kan legges til grunn at tilleggsjord er en bruksrett.

5.3.1 Utmarksbeite

Fjellstyrenes administrasjon av beiteretten er hjemlet i fjelloven kap. IX, §§ 15 og 16. Fjellstyrevedtak etter disse paragrafene kan påklages til Landbruksdirektoratet. De vedtak som ikke kan påklages skal avgjøres ved skjønn. Da det ikke er gitt hjemmel for å gi forskrifter til disse paragrafene er det kun fjellstyret som har kompetanse til å fastsette nærmere regler for beitebruken (se 5.3.1.4).  

Retten til å slippe hingster, okser, værer og geitebukker på beite reguleres gjennom «Lov om avgrensing i retten til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite (hanndyrlova)» (LOV-1970-03-06-5).

Fjellstyret har både kompetanse til å regulere beite de bruksberettigede imellom, og til å leie ut beite til gårdbrukere uten bruksrett. 

Fjellstyrene kan leie ut/gi tillatelse til tamreindrift i statsallmenninger som ligger utenfor reinbeiteområdene. Fjellstyrevedtaket er imidlertid ikke gyldig før det er stadfestet av LMD (se 5.3.1.5).

 5.3.1.1            Innholdet i beiteretten

Innholdet i beiteretten framgår av fjelloven § 15, 1. ledd. Her er det fastslått at enhver med beiterett i statsallmenningen har rett til å beite med så stor buskap som han kan vinterfø på egen eiendom. Den som driver husdyrproduksjon som er basert på utmarksbeite, og hvor gården har allmenningsrett etter § 2 i fjelloven (se kap.5.3), har beiterett.  

Dersom det ikke er tilstrekkelig beite eller det oppstår konflikter de bruksberettigede imellom, eller mellom de bruksberettigede og andre interesser, kan fjellstyret regulere beitebruken. 

5.3.1.2 Tillatelse til beite med større besetning enn gården kan vinterfø         

Etter fjelloven § 15, 2. ledd kan fjellstyret gi bruksberettigede tillatelse til å beite med større budskap enn det gården kan vinterfø. En forutsetning for å gi slik tillatelse er at beite kan skje uten at det er til skade for de øvrige bruksrettshaverne, inkludert reindriften.  

Fjellstyrevedtak om å gi rett til å beite med større buskap er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven (se 4.2). I tillegg til søkeren er de øvrige beiterettshaverne parter i saken. Statskog SF vil, som grunneier alltid være part i saker som medfører grunndisponering på statsallmenningsgrunn. I tillegg vil allmenningsstyret i skogsområder, og reindriften i reindriftsområdene også være berørte parter. 

Det kan klages over fjellstyrets vedtak, og klageinstansen er Landbruksdirektoratet. Hvorvidt beitet er til skade for de øvrige bruksberettigede skal imidlertid avgjøres ved skjønn. Reglene for skjønn finnes i fjelloven kap. XIII §§ 33 og 34. Stevning og forkynning med videre kan skje etter reglene i lov om bygdeallmenninger §§ 1-7 og 1-8.

 5.3.1.3 Tillatelse til beite for ikke bruksberettigede        

Dersom det er uutnytta beite i statsallmenningen kan fjellstyret leie ut beite til gårdbrukere uten bruksrett i allmenningen.  

Fjellstyrevedtak om å gi rett til å beite for ikke bruksberettigede er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven (se 4.2). Både søkeren, beiterettshaverne og Statskog SF er parter i saken. I tillegg vil allmenningsstyret i skogsområder, og reindriften i reindriftsområdene også være berørte. Tildelinger av beite skal behandles etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, uavhengig av om søkeren har bruksrett i statsallmenningen. I slike saker vil både de bruksberettigede og søkeren både ha klageadgang og adgang til å kreve skjønn.

5.3.1.4 Beiteregler for statsallmenningen

Etter § 16 kan fjellstyret fastsette nærmere regler for organisering av beite i statsallmenningen. Fjellstyrets vedtak om fastsettelse av beiteregler er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtaket kan imidlertid ikke klages inn for Landbruksdirektoratet, og en eventuell tvist avgjøres av jordskifteretten. Klage over fjellstyrets vedtak om beiteregler må fremmes for jordskifteretten innen en frist på 6 måneder. Fjellstyret plikter å opplyse de berørte partene om adgangen til å kreve jordskifte, på samme måte som de plikter å opplyse om klageadgang. 

Beitereglene kan gå ut på inndeling av beitet i felt, fastsetting av beitetider, begrensninger i antall beitedyr av ulike slag og regulering av adgangen til å beite med løsfe. Paragrafen er i utgangspunktet gitt for å gi fjellstyret muligheter til å organisere beitevirksomheten der konflikter oppstår, både der det samlet sett er for stort beitetrykk i statsallmenningen, men også der det er stor konkurranse mellom beiteberettigede om å få bruke spesielle områder. 

I forbindelse med økte rovviltproblemer kan det være hensiktsmessig at fjellstyret tar et initiativ overfor næringen for å utarbeide beiteregler for statsallmenningen, ikke minst for å sikre en best mulig organisering av beitet med hensyn til husvære og tilsynsordninger.

5.3.1.5 Reindrift

Ca. 30 % av statsallmenningsområdene er samisk reinbeiteområde. I disse områdene gjelder «Reindriftsloven» (LOV-2007-06-15-40) parallelt med fjelloven og fjellstyrene må forholde seg til reindriftens rettigheter og interesser i sin forvaltning. Retten til reindrift er ikke regulert i fjelloven, men i reindriftsloven. 

Reindriftslovens formål er å legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv, og samfunnet for øvrig. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv.

Loven skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene.

Den samiske befolkningen har på grunnlag av alders tids bruk rett til å utøve reindrift innenfor de delene av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag og Hedmark hvor reindriftssamene fra gammelt av har utøvet reindrift (det samiske reinbeiteområdet).

Innenfor det samiske reinbeiteområdet skal det legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite innenfor rammen av reindriftsloven, med mindre annet følger av særlige rettsforhold.

Utenfor det samiske reinbeiteområdet kan reindrift ikke utøves uten særskilt tillatelse fra LMD. Slik tillatelse kan bare gis til den som kan legge frem skriftlig samtykke fra vedkommende grunneiere og rettighetshavere eller på annen måte disponerer tilstrekkelig store og hensiktsmessig avgrensede reinbeitearealer. Om tamreindrift i statsallmenning utenom reinbeiteområde, gjelder bestemmelsene i fjelloven § 17. Etter § 17 kan tamreindrift i statsallmenning utenom reinbeiteområde bare foregå etter særskilt tillatelse fra fjellstyret. Slik tillatelse kan gis for inntil 10 år om gangen, men bare hvis tamreindrift ikke vil medføre vesentlig skade eller ulempe for bruksrettshaverne, og heller ikke andre hensyn gjør det utilrådelig. Fjellstyrevedtak om å leie ut statsallmenningsgrunn til reinbeite er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og de bruksberettigede, søker og Statskog SF er part i saken. I skogområder er allmenningsstyret også part i saken. For å være gyldig må fjellstyrets vedtak godkjennes av LMD.

Retten til å utøve reindrift gir rett til beite, rett til grunn til nødvendige hytter og gammer for folk, til buer og stillinger som trengs til oppbevaring av løsøre og matvarer, adgang til fritt og uhindret å drive og forflytte rein i de deler av reinbeiteområdet hvor reinen lovlig kan ferdes og adgang til flytting med rein etter tradisjonelle flyttleier.

Den som utøver reindrift, har adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i samsvar med distriktsplan. Rett til reindrift gir også rettigheter i forhold til gjerder og anlegg, brensel og trevirke.

I det samiske reinbeiteområdet gir rett til å utøve reindrift rett til i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift å drive småviltjakt, fangst og fiske i statsallmenning, innenfor det reinbeitedistrikt hvor reindriften foregår, på samme vilkår som gjelder for personer som er fast bosatt i den kommune, bygd eller grend hvor statsallmenningen ligger. Det skal ikke betales leie eller kortavgift for dette.

Fjellstyret må ikke utnytte eiendom eller rettigheter i reinbeiteområde på en slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelsen. Dette er likevel ikke til hinder for vanlig utnytting av eiendom til jordbruk, skogbruk eller annen utnytting av utmark til landbruksformål.

Før tiltak som kan bli til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøverne blir satt i verk, skal varsel gis til vedkommende distriktsstyre. Varsel skal gis senest tre uker før planlagt iverksetting. Om varsel ikke er gitt, eller partene er uenige om tiltaket kan bli til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøverne, kan Statsforvalteren nedlegge forbud mot iverksetting inntil overenskomst er inngått eller til jordskifteretten har behandlet saken.

Spørsmål om et tiltak kommer i strid med første ledd, kan avgjøres på forhånd ved skjønn ved jordskifteretten. Skjønnet kan også avgjøre hvordan og på hvilke vilkår tiltaket kan gjennomføres. Skjønn kan kreves av den som akter å sette et tiltak i verk, eller av distriktsstyret ved lederen. Er distriktsstyre ikke opprettet, kan skjønn kreves av reindriftsutøver i distriktet som vil bli berørt av tiltaket.

De som ferdes i område hvor rein beiter, plikter å vise hensyn og opptre med varsomhet slik at reinen ikke unødig uroes eller skremmes under beiting, flytting mv. Særlig hensyn skal vises i forbindelse med reinens brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting.

Statsforvalteren kan, etter anmodning fra vedkommende distriktsstyre eller fra reineierne i området, stille vilkår for eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot større arrangement, idrettsstevne, hundeprøve e.l. virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften. Vedtaket må gjelde et bestemt angitt område og kan bare fattes etter at grunneier og kommune er hørt. Gjelder vedtaket et konkret arrangement, skal også arrangør høres.  

Forvaltning

Fra 1. juli 2014 har Landbruksdirektoratet overtatt oppgaver og personell fra Statens reindriftsforvaltning og Statens landbruksforvaltning. Avdelingen i direktoratet som arbeider med reindriftsspørsmål er lokalisert i Alta. Andre sentrale organ er reindriftsstyre, Statsforvalteren og distriktsstyre. Se også www.reindrift.no.

Reindriftsstyret

Reindriftsstyret oppnevnes med hjemmel i reindriftsloven § 71, og er et offentlig forvaltningsorgan. Reindriftsstyret skal utføre en rekke oppgaver som er gitt i eller med hjemmel i reindriftsloven, og bidra til at myndighetene når de overordnede målene for reindriftspolitikken som er fastsatt av Stortinget. 

Statsforvalteren

Stortinget har i 2013 gjort endringer i reindriftsloven. Endringen innebærer en avvikling av områdestyrene og overføring av områdestyrenes oppgaver til statsforvalterembetene. Fra 1. januar 2014 er det Statsforvalteren i de 5 nordligste fylkene som har overtatt områdestyrenes oppgaver.

 Distriktsstyre

De regionale reinbeiteområdene er inndelt i reinbeitedistrikter. Hvert reinbeitedistrikt skal ha et distriktsstyre valgt av og blant de stemmeberettigede i distriktet.  

Distriktsstyret representerer reindriftsinteressene i distriktet, og utøver i motsetning til Reindriftsstyret og Statsforvalteren kun privatrettslige oppgaver. Distriktsstyret fastsetter bruksregler for utnyttelsen av distriktets ressurser. Bruksreglene skal sikre en økologisk bærekraftig utnytting av distriktets beiteressurser. Styret har også et ansvar for å ivareta reinbeiteressursene i distriktet i samsvar med lover og bruksregler. 

Samerettsutvalg II

De samiske bruksområdene sør for Finnmark var tema for Samerettsutvalg II (SRUII). SRUII har i NOU 2007: 13 og 14 behandlet bruken av land og vann i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke. Utvalget avgav sin innstilling 3. des 2007. Innstillingen er ikke fulgt opp etter at den ble avgitt. 

Utvalgets arbeid berørte fjellstyrene på to måter:

1. Store deler av mandatområde er statsallmenning forvaltet etter fjelloven og

2. Det skal vurderes om en fjellovbasert modell kan legges til grunn for statens grunn i Nordland og Troms.

5.3.2  Retten til seter og tilleggsjord

Fjelloven kap. X, §§ 18 til 22, gir regler om utvisning av seter og tilleggsjord i statsallmenning. Nærmere regler er gitt i «Forskrift om seter og tilleggsjord m.m. i statsallmenning» (seterforskriften) (FOR-1984-06-22-1302) som er hjemlet i fjelloven § 38. Forskriften ble sist endret 22.09.2014. Det er utarbeidet et rundskriv til seterforskriften; Rundskriv M-1/2016. Rundskrivet beskriver nærmere regler for praktiseringen av en del av bestemmelsene i seterforskriften. Rundskrivet legger også opp til viktige endringer i praksis, bl.a. i forbindelse med utvisning av seter. Ved utvisning av tilleggsjord som skal dyrkes, reguleres dette i tillegg gjennom «Forskrift om nydyrking» (FOR-1997-05-02-423), gitt med hjemmel i jordloven § 11. 

Seterforskriften ble endret i 2007, 2009 og 2014. Endringene i `07 hadde bl.a. som formål å legge til rette for en kombinasjon av jordbruksmessig- og småskala turistmessig utnytting av setereiendommene i statsallmenningene. Endringene i `09 var et resultat av en gjennomgang av begrepet «tida og tilhøva». Endringen i 2014 gjaldt § 9 og vilkår for når seteren kan regnes for å være i bruk. 

Til seter og seterdrift er det ofte knyttet viktige kulturhistoriske verdier (driftsform, landskap og materielle verdier). Hensynet til kulturverdier, og behovet for høring av kulturminnemyndighetene før gjennomføring av tiltak har blitt skjerpet i forskriften (§ 31). 

Utvising av tilleggsjord ble ved endring i seterforskriften i 2009 overført fra Statskog SF til fjellstyrene. LMD aksepterer likevel ikke at tilleggsjord er en bruksrett, og mener det må til en lovendring. 

I § 25 ble det åpnet opp for å bygge installasjoner eller bygninger for produksjon av elektrisk kraft. Dette i tilknytting til seter for utnytting av vasskraft til husbehov.  

Departementet legger til grunn at dette ikke er bruksretter, men departementet meiner at fjellstyrene og Statskog SF skal ha klare retningslinjer for behandlingen av søknader fra jordbruker med allmenningsrett som har behov for tilleggsjord og egenprodusert strøm på seter.  

For mindre anlegg som skal forsyne setre med strøm skal Statskog SF ikke kreve vederlag for leie av fall.  

For vassdrag i en statsallmenning som ligg slik til at de kan bli nyttet til eget behov for strøm på eiendom med bruksrett, skal Statskog SF òg kunne vurdere å gi tillatelse til en småskala utnytting. Dette vil ikke være en del av bruksretten. 

NFS er ikke enig med departementet og mener at utnytting av vasskraft til husbehov er en del av bruksretten, i tråd med tida og tilhøva.

5.3.3      Utvising av seter og tilleggsjord

Retten til å få utvist seter i statsallmenningene er en del av allmenningsretten, og gårdbruker med beiterett kan få utvist seter dersom han kan dokumentere et behov. Bestemmelsen om tilleggsjord er tilsvarende. Dersom bruken av seter opphører, bortfaller retten til den utviste setra med tilhørende setervoll og kulturbeite, først 20 år etter at bruken har opphørt, alternativt ved oppgivelse fra seterbruker. Retten til utvist tilleggsjord etter § 19 bortfaller når den ikke har vært i bruk i sammenhengende fem år. Gården beholder imidlertid allmenningsretten, og kan få utvist ny seter eller tilleggsjord dersom behovet gjenoppstår.  

LMD gjorde i 2014, etter påtrykk fra bl.a. Vestre Slidre fjellstyre og NFS, endring i § 9 i seterforskriften for å tydeliggjøre at det ikke er nødvendig å ha egne dyr for at setra skal kunne anses for å være i bruk. For å opprettholde retten til en utvist seter er det etter seterforskriften § 9 tilstrekkelig at setervollen høstes av seterbruker, enten til eget bruk el. for salg, eller er inngjerdet og brukes til beite som en del av den jordbruksmessige driften på eiendommen som setra ligger til.  

Tildeling av seter og tilleggsjord hører inn under fjellstyrets kompetanseområde.

5.3.4 Saksbehandling i setersaker

Det er fjellstyret som har kompetanse til å vurdere om en gårdeier har behov for seter og å avgjøre når det skal vises ut seter. Videre er det fjellstyret som vurderer behovet for bygningsmasse og endringer i dette når setra er i bruk. Det tilligger videre fjellstyret å avgjøre når en seter ikke lenger er i bruk og når den har falt i det fri.  

Når en seter ikke lenger er i bruk avtar fjellstyrets kompetanse, og Statskog SF som grunneier og kommunen som bygningsorgan, overtar mye av beslutningsmyndigheten. Det er imidlertid fjellstyret som i første omgang må avgjøre hva som skal skje med en seter som har falt i det fri. Det er en gjennomgående regel både i fjelloven og seterforskriften at Statskog SF skal uttale seg i saker hvor fjellstyret har avgjørelsesmyndighet og omvendt.  

Setersaker er ofte vanskelige, spesielt fordi det ofte knytter seg sterke følelser til en seter som har vært i gårdens eie i lang tid, og på grunn av eiendomsretten til bygningene på setra. Dette gjør at en del setersaker havner i rettsapparatet. I denne forbindelse er det spesielt viktig at fjellstyret har gjennomført en god saksbehandling. I vanskelige enkeltsaker kan det derfor være en god investering å innhente juridisk bistand på et tidlig tidspunkt i saksbehandlingen. 

NFS har utarbeidet en rettleder for behandling av saker etter seterforskriften. Denne skal være til hjelp i saksbehandlingen, og er tilgjengelig på www.fjellstyrene.no, på interne sider.

5.3.4.1. Utvisning av seter

Søknad om å få utvist seter i statsallmenning skal sendes til fjellstyret som gjør vedtak i saken. Spørsmål om utvisning i barskogområde blir avgjort i fellesskap mellom fjellstyret og allmenningsstyret. Gjelder det utvisning av seter i område som er reinbeiteområde, skal søknaden legges fram for aktuell Statsforvalter(se 5.3.1.5) til uttalelse før vedtak blir gjort. I alle søknader om utvising av seter skal Statskog SF uttale seg, og søknaden skal legges frem for regional kulturminnemyndighet. 

Utvisning av seter reguleres i fjelloven §§ 18 og 21, 2. ledd samt seterforskriften §§ 6-7. Avgjørelsen er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, uavhengig av om søkeren er bruksberettiget eller ikke (se 4.2). I tillegg til forvaltningslovens bestemmelser er det gitt saksbehandlingsregler i seterforskriften §§ 7 og 26. 

§ 18 i fjelloven gjelder utvisning av seter til gårdbruker med bruksrett, mens § 21, 2. ledd åpner for at fjellstyret også kan utvise seter til gårdbruker uten bruksrett.  

I fjelloven § 18, 1. ledd står det at jordbruker med beiterett som godtgjør at han har behov for seter til drift av gården kan få utvist seter.

I § 18, 2. ledd fastslås det at det er fjellstyret som har kompetanse til å foreta utvisning, men at utvisning ikke må være til vesentlig skade for annen bruksutnyttelse, for utnytting/ organisering av beitet eller for skogsdriften.  

Etter § 18, 3. ledd skal utvisning i barskogområder avgjøres av fjellstyret og allmenningsstyret i fellesskap. Der det ikke er et allmenningsstyre skal utvisningen skje i samarbeid med Statskog SF. 

I fjelloven §§ 10 og 18 framgår det at fjellstyrets vedtak om utvisning av seter kan påklages til Landbruksdirektoratet, jf. seterforskriften § 26 (se også 4.2.4.3) når det gjelder selve saksbehandlingen, mens tvist om fjellstyrets vurdering av om vilkårene for seterutvisning foreligger avgjøres ved skjønn. Både søkeren og de andre bruksrettshaverne kan klage på vedtaket, eller kreve skjønn. Fjellstyrets saksbehandling i skjønnssaker er nærmere regulert i seterforskriften § 27. 

Seterforskriften med kommentarer gir greie saksbehandlingsregler for seterutvisning, jf. §§ 6 og 7.  

Av rundskriv M-1/2016 fremgår det at LMD legger til grunn at fjellstyret kan utvise seter til formål som går ut over melkeproduksjon. Eksempel på dette kan være beiting av ungdyr, kyr for kjøttproduksjon eller ammekyr. Det kan også være utvisning til en driftsform der det tas sikte på en kombinasjon av tradisjonell seterdrift og småskala turistmessig virksomhet. Fjellstyret skal vurdere formålet med utvisningen opp mot det jordbruksmessige behovet eiendommen har, og «tida og tilhøva» sett i sammenheng med situasjonen i det aktuelle bygdelaget. Utgangspunktet for fjellstyrets vurdering må være at den som har bruksrett har et reelt behov for seter. Momenter LMD mener fjellstyret skal legge vekt på er nærmere beskrevet i merknadene til § 6 i rundskriv M-1/2016.  

Det er også viktig å merke seg at behov for husvære for tilsyn med beitedyr, slipp om våren og samling om høsten, ikke alene er grunnlag for å få utvist seter. 

Utvist seter som ikke er tatt i bruk innen 5 år

Etter fjelloven § 18 siste ledd faller seterutvisningen bort dersom brukeren ikke har tatt området i bruk i tråd med vilkårene i utvisningen innen 5 år. I seterforskriften § 8 blir dette noe nærmere utdypet.  

Etter forskriften er fjellstyret pålagt å foreta en vurdering av om setra er tatt i bruk etter at det har gått fem år fra utvisningen har skjedd. Når det gjelder krav til at setra er tatt i bruk anses det som tilfredsstillende dersom seterbrukeren innen fristens utløp har truffet tiltak med sikte på å sette opp bebyggelse til seterformål. Det er en forutsetning at dette følges opp med en drift som tjener seterbruket og er i samsvar med utvisningens formål. 

Dersom utvist seter ikke er tatt i bruk innen 5 år, skal fjellstyret ved vedtak ta stilling til om retten har falt bort, og gi melding om dette til Statskog SF. I meldingen skal fjellstyret gi sitt syn på om seterbrukeren skal fjerne evt. hus, eller om utvisningen skal overføres til en annen eiendom i tråd med fjelloven § 20, 1 ledd, eller § 21, 1 ledd. Fjellstyret skal innhente uttalelse fra regional kulturminnemyndighet. 

Bestemmelsen gir fjellstyret myndighet til å overføre seterutvisning som ikke er tatt i bruk innen tidsfristen til annen beiteberettiget. Videre har Statskog SF myndighet til å kreve eventuelle hus fjernet fra området dersom setra blir overført til annen jordbruker og denne ikke overtar husene. Det er verdt å merke seg at den nye seterbrukeren ikke er pliktig til å overta husene. For en eventuell klage på fjellstyret sitt vedtak om at seterutvisninga har falt bort gjelder § 26 i seterforskriften. Evt. vedtak fra Statskog om fjerning av hus kan påklages etter § 30 i forskriften.

5.3.4.2   Når retten til utvist seter opphører 

Seter som er falt i det fri:

Etter fjelloven § 22 1. ledd er det to forhold som kan føre til at retten til en utvist seter faller bort. Etter pkt. 1 faller retten til setra bort «ved oppgjeving uten atterhald», det vil si at seterbrukeren gir en skriftlig erklæring til fjellstyret om at han ikke lenger er innehaver av setra. Etter pkt. 2 faller retten bort dersom setra ikke har vært i bruk i et sammenhengende tidsrom på 20 år. Etter seterforskriften § 9 regnes setra for å være i bruk dersom setervollen blir høstet, enten til eget bruk el. for salg, eller er inngjerdet og brukes til beite som en del av den jordbruksmessige driften på eiendommen som setra ligger til. Likeledes er det et krav at bruken skjer ut fra det bruket som setra hører til. Seter som leies bort regnes ikke for å være i bruk. LMD skriver i merknadene at dette kan være en indikasjon på at vedkommende jordbrukseiendom ikke lenger har behov for seter, og at seter ikke skal kunne holdes i hevd ved å dra nytte av andre med bruksrett. Det er ikke tillatt å leie ut setra for en lengre periode enn inntil 10 år. 

Det er fjellstyret som i første instans skal foreta en vurdering av hva som skal skje med en seter som er falt i det fri. Av dette følger også at fjellstyret må foreta en vurdering av om en seter har falt i det fri eller ikke. Dette kan skje ved at fjellstyret foretar en samlet vurdering av alle setrene i statsallmenningen for å fastsette statusen, eller ved at fjellstyret vurderer en seters status i forbindelse med byggesaker e.l. 

I forbindelse med etableringen av et seterregister i regi av Statskog SF, har mange fjellstyrer arbeidet med å avklare statusen til setrene i statsallmenningen. Selv om fjellstyret ved en slik gjennomgang kommer til at flere setrer har falt i det fri, vil dette ikke nødvendigvis føre til store konsekvenser for eierne av disse siden fjellstyret kan anbefale at husene får stå på avgiftsfritt feste tilhørende gårdsbruket. En gjennomgang kan også bidra til å øke de bruksberettigedes kunnskap om og forståelse av sine rettigheter i statsallmenningen, samt bidra til en bedre organisering av beitebruken.  

I forbindelse med en samlet gjennomgang av setrene i statsallmenningen vil det være nødvendig å gi en grundig forhåndsinformasjon både til innehaverne av setrene og kommunens landbruksavdeling, gjerne både gjennom møter og i brevs form. Det bør informeres både om innholdet i seterretten, hva som skal til for at setra skal være i bruk og ulike alternativer for setre som ikke er i bruk. 

Merk at fjellstyret, etter § 9 i forskriften, regelmessig skal kontrollere at utvist seter er i bruk. Kontrollen skal skje minst hvert 10 år. Statskog SF skal ha en dokumentasjon på at dette er gjort for oppdatering av seterregisteret. 

Bortfall av seterretten:

I tillegg til de nevnte to alternativene – der gårdbruker mister retten til en utvist seter – følger det av fjelloven § 2 at gården mister jordbrukstilknyttet allmenningsrett dersom driften er lagt ned og jorda er tatt i bruk til andre formål enn jordbruk. Det samme gjelder om en eiendom ved salg eller oreigning mister så mye av jorda at den ikke lenger kan regnes som en jordbruksmessig ening, eller blir delt på en slik måte at ingen av jordpartene etter delingen er å regne som jordbruk. I slike tilfeller bortfaller samtidig brukets rett til utvist seter. 

Fjellstyrets saksbehandling av setre som er falt i det fri

Bortfall av seterretten reguleres i fjelloven §§ 2 (bortfall) og 22 (frifall) og i seterforskriften §§ 12–15 og 16–18.

Alle vedtak fjellstyret gjør i forbindelse med setre som har falt i det fri er enkeltvedtak etter forvaltningsloven (se 4.2).

 Frifall:

For fjellstyret vil det ofte være hensiktsmessig å behandle setre som vurderes falt i det fri i to omganger. Første skritt vil være å fastslå om setra er i bruk eller har falt i det fri, mens trinn to vil være å avgjøre hva som skal gjøres med en seter som har falt i det fri. Unntak fra dette vil være hvis setereier er innforstått med at setra har falt i det fri. Etter at fjellstyret har gjort vedtak om at setra er falt i det fri, og eventuell klagebehandling eller rettssak er avsluttet, må fjellstyret beslutte hva som skal gjøres med setra.

i.        Dersom gården som setra er knyttet til fremdeles eksisterer som en egen jordbruksmessig enhet har fjellstyret hjemmel i § 12 i seterforskriften til å vise ut seter til eiendom i drift som trenger seter.

ii.      Blir ikke setra vist ut til annen eiendom med bruksrett, kan fjellstyret etter § 13 anbefale Statskog SF å gi seterbrukeren tillatelse til å ha hus/anlegg stående på et avgiftsfritt feste i inntil 10 år om gangen. Et avgiftsfritt feste innebærer at gård og seterhus er udelelig, og at eier heller ikke kan inngå kontrakt om bortleie av husa i lengre tid enn inntil 10 år. Grensa på 10 år kom inn i seterforskriften i 2009. Fjellstyret bør gjøre vedtak om at setereier fjerner eventuelle gjerder rundt setervollen slik at beiteressursen kan utnyttes. Av rundskriv M-1/2016 fremgår det at dette alternativet bør velges dersom det i statsallmenningen ikke er mangel på seter- og beiteområde, og tillatelsen ikke er til ulempe for bruksutøvingen.

Fjellstyret gjør vedtak om fjerning av hus dersom verken utvising eller oppretting av avgiftsfritt feste er aktuelt. Før fjellstyret gjør vedtak skal saken legges fram for regional kulturmyndighet for uttalelse.  

Bortfall:

Dersom gården som setra er knyttet til ikke lenger eksisterer som en egen jordbrukseiendom, eller eiendommen ikke lenger er en jordbruksmessig enhet, dvs. at allmenningsretten er bortfalt, har fjellstyret etter § 16 tre alternativer:

i.        Fjellstyret skal vise ut setra til eiendom i drift.

ii.      Fjellstyret skal vedta å anbefale den tidligere seterbrukeren om å søke Statskog SF om å få opprettet et tomtefeste til fritidsformål. Det bør da samtidig gjøres vedtak om at gjerder skal fjernes. Det bør samtidig vurderes om setervoll skal utvises som tilleggsjord.

iii.    Fjellstyret skal gjøre vedtak om at seterbrukeren skal fjerne seterhus. 

Det er viktig å merke seg at fjellstyret ikke står fritt i å velge alternativ, siden disse er prioritert, men må forholde seg til at den som kan godtgjøre at han trenger seter har førsteprioritet. 

Dersom setra blir utvist til et annet bruk, skal fjellstyret gjøre vedtak om at den første seterbrukeren skal fjerne husa dersom disse ikke, innen en viss tid, blir overført til den nye seterbrukeren. Før fjellstyret gjør vedtak, skal saken legges fram for regional kulturminnemyndighet til uttalelse. Det er fjellstyrets oppgave å påse at evt. krav om fjerning blir etterlevd. 

En omdisponering av seterhus til hytte på vanlig tomtefeste er avhengig av tillatelse fra kommunen. Kommunen har ofte regler for spredt hyttebebyggelse for landbruks-, natur- og friluftsområder samt områder for reindrift i arealdelen av kommuneplanen. Det vil være hensiktsmessig for fjellstyret å engasjere seg i arbeidet med revisjon av arealdelen av kommuneplanen for om mulig å få utarbeidet retningslinjer for utviklingen i hytteutbyggingen i de ulike seterområdene i statsallmenningen. 

5.3.4.3 Tillatelse til oppsetting av bygninger på seter

Hovedregelen er at det er fjellstyret som har kompetanse til å gi tillatelse til oppsetting av husvære for å tilfredsstille behovet for driften på seter som er i bruk. Søknad om endring av hus på seter som ikke er i bruk, og som ikke har falt i det fri (§ 11), skal sendes fjellstyret som gjør vedtak og videresender dette til Statskog SF. Statskog SF gjør søker kjent med vedtaket. Vedtaket til fjellstyret kan påklages til Landbruksdirektoratet, jf. § 26 i seterforskriften.  

Setras status er derfor av betydning for hvordan byggesaker skal behandles. For at en seter skal kunne sies å være i bruk er det tilstrekkelig at setervollen høstes av seterbruker, enten til eget bruk el. for salg, eller er inngjerdet og brukes til beite som en del av den jordbruksmessige driften på eiendommen som setra ligger til, se kap. 5.3.4.2.

I tillegg til tillatelse fra fjellstyret og Statskog SF, skal byggesaker behandles av kommunens bygningsmyndigheter. Dersom det er snakk om «utradisjonelle seterbygninger» for eksempel nye bygninger for småskala turistmessig utnytting er det viktig å være oppmerksom på skillet i plan- og bygningsloven mellom driftsbygning i landbruket som har meldeplikt, og andre bygninger som krever søknad og tillatelse fra kommunale bygningsmyndigheter.

Bygging på seter som er i bruk

Etter seterforskriften § 10 skal seterbrukeren søke fjellstyret om å få sette opp hus på utvist seter. Fjellstyret skal her foreta en vurdering av hvor mange hus som trengs til seterdriften, herunder størrelse og standard. Reglene gjelder også ved endring og utviding av oppførte seterhus. Ved oppsetting av nytt hus på en seter kan fjellstyret stille krav om at hus som alt står skal rives. Når det er aktuelt å kreve riving av seterhus, skal fjellstyret legge saken fram for regional kulturmyndighet til uttalelse. Det samme gjelder ved endring eller utvidelse av seterhus. 

Før fjellstyret gjør vedtak i saken skal den forelegges Statskog SF for uttalelse. Fjellstyrets avgjørelse er et enkeltvedtak etter forvaltningslovens bestemmelser, og Landbruksdirektoratet er ankeinstans (§ 26). 

Fjellstyret skal føre tilsyn med all bygging på setrene, kontrollere at denne foregår i henhold til vilkår fjellstyret har satt i godkjente planer, samt gjøre nødvendige vedtak når det er bygd i strid med fjellstyrets tillatelse, eller vilkår ikke er oppfylt. Det er fjellstyrets oppgave å sette vedtakene ut i live. 

Søknader om ombygging og endring av uthus som det ikke lenger er aktuelt å bruke i forbindelse med seterdriften, og som ikke lenger tjener den jordbruksmessige aktiviteten, skal behandles etter § 24 i seterforskriften. Dersom fjellstyret mener søknad skal behandles etter § 10, og Statskog SF er uenig med fjellstyret i dette, kan fjellstyret sitt vedtak påklages til Landbruksdirektoratet. Etter § 24 i seterforskriften kan innehaver av setra bygge om eller innrede uthus til bosted, eller for utleie når det ikke er aktuelt å ta opp igjen bruken av husa til seterformål, og endringen av bruken ikke vil være til hinder for seterdriften på vedkommende seter eller nabosetre. Slik ombygging er avhengig av tillatelse både fra fjellstyret og Statskog SF. Seterbrukeren sender søknad til fjellstyret som gjør vedtak i saken og videresender dette til Statskog SF. Statskog SF fastsetter avgift, oppretter avtale på bebyggelsen og meddeler søkeren vedtaket. Søknaden skal forelegges regional kulturmyndighet til uttalelse før fjellstyre og Statskog SF gjør vedtak.  

NFS har aldri akseptert at det opprettes en «særskild» avtale om avgift etter § 24. Bestemmelsen var ny i forskriften av 2007. LMD har i brev til Statskog SF datert 28.08.07 lagt til grunn at slike bygninger er forankret i allmenningsretten, men «At det kan kreves avgift er en følge av at bygningene ikke er i direkte bruk i driften». NFS mener det er ulogisk å kreve avgift for bygninger som i sin tid ble satt opp for en rasjonell utnytting av bruksretten, og som blir akseptert å være en del av allmenningsretten. 

Av rundskriv M-1/2016 fremgår det at det normalt skal kunne gis tillatelse til å ominnrede eller ombygge slik at bygningen kan tjene hovedbruket på annet vis. Et avslag på søknad bør i tilfelle være begrunnet i eventuelle ulemper for driften på setra eller andre setrer, eller i at kulturminnehensyn tilsier at endringene ikke bør tillates.  

Statskog SF og NFS har bedt LMD om en nærmere redegjørelse for enkelte forhold rundt ny § 24 i seterforskriften. Når det gjelder spørsmål om hva som ligger i kravet om at bygningen skal tjene bruket på annet vis, skriver LMD; «Forskriften stiller ikke krav, og åpner ikke for å stille krav, om økonomisk avkastning. § 22 (tilsvarende § 24 i forskrifta av 2009) kommer normalt til anvendelse i tilfeller der det er tale om å ominnrede eller ombygge enkeltstående bygninger på setre som ellers er i drift. Bygninger på setre som i sin helhet benyttes til fritidsformål faller i det fri etter de alminnelige reglene, jfr. merknadene til § 24».  

Før bygging eller riving iverksettes må det sendes byggemelding til kommunale bygningsmyndigheter. Fjellstyret og Statskog SF bør derfor ta forbehold om godkjenning fra kommunale myndigheter. Seterbrukeren er selv ansvarlig for å sende byggemelding.

I verneområder er byggevirksomhet som regel regulert gjennom vernebestemmelser. Dersom vernereglene åpner for mulig byggevirksomhet i seterområdene, enten direkte i forskriften, vedtektene eller gjennom åpning for dispensasjon, vil det være naturlig at fjellstyret/Statskog SF behandler en søknad om bygging på seter på vanlig måte. Søkeren må imidlertid orienteres om at en tillatelse er avhengig av at han får godkjent tiltaket av vernemyndighetene.

Bygging på seter som ikke er i bruk og ikke falt i det fri

Byggevirksomhet på seter som ikke er i bruk, men som likevel ikke er falt i det fri avgjøres etter § 11 i seterforskriften av fjellstyret. Av bestemmelsen går det fram at på seter som ikke er i bruk og ikke falt i det fri, er det kun vedlikehold som kan utføres. Saken er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven (se 4.2). 

Dersom bakgrunnen for søknaden er at seterbrukeren ønsker å ta opp igjen seterdriften skal denne behandles etter seterforskriften § 10.   

Søknader om vedlikehold av hus på seter som ikke er i bruk skal sendes fjellstyret som behandler saken og oversender denne til Statskog SF. Statskog SF sluttbehandler saken og meddeler seterbrukeren vedtaket. Vedtaket kan påklages til Landbruksdirektoratet. Fjellstyret skal også her sende melding til regional kulturmyndighet slik at disse kan gi en uttalelse.

Vedrørende innredning av uthus til bosted, kommunal behandling av byggesak og forholdet til dispensasjon fra verneregler, gjelder de samme reglene som for bygging på setre som er i drift.

Bygging på seter falt i det fri på avgiftsfritt feste

Søknad om bygging, ombygging eller lignende på seter som står på avgiftsfritt feste skal sendes Statskog SF som gjør vedtak i saken. Etter seterforskriften § 15 skal dette skje i samråd med fjellstyret. Før Statskog SF gjør vedtak skal saken sendes regional kulturmyndighet til uttalelse.  

Dersom Statskog SF gir tillatelse skal saken behandles av kommunale bygningsmyndigheter. 

Bygging på seter som har gått over til fritidsbolig på vanlig festekontrakt

Bygging på seter som er overført til feste som fritidsformål skjer etter festekontraktens bestemmelser, og tillatelse etter plan- og bygningsloven. Det er her ikke tilstrekkelig med byggemelding da bygningene ikke lenger er driftsbygninger i landbruket.

Slike saker skal også legges fram for regional kulturmyndighet til uttalelse.

5.3.5    Beiteareal, inngjerding, natthamning og gjeterbu

Etter § 5 i seterforskriften kan jordbruker med beiterett få utvist areal til inngjerding/natthamning og oppføring av gjeterbu når det er nødvendig for annen beitebruk enn setring. Søknad skal sendes til fjellstyret, som skal legge fram saken for kommunen, Statskog SF og evt. allmenningsstyret i skogsområder og Statsforvalteren i reinbeiteområde for uttalelse. Fjellstyret fastsetter også vilkårene for utvisingen. Fjellstyret skal sende et dokument til beitebrukeren om utvisingen, samt en kopi av dokumentet og vedtaket til Statskog SF. Statskog SF skal eventuelt kreve matrikulering eller rekvirere oppmålingsforretning. Fjellstyrets vedtak er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Når beiteareal og/eller gjeterbu ikke lenger er i bruk skal fjellstyret gjøre vedtak om at inngjerdingen eller gjeterbua skal fjernes dersom det ikke kan vises ut til en annen bruksberettiget med behov. Utvisning av areal for inngjerding og oppføring av gjeterbu for å tilfredsstille behovet for tilsyn med beitedyr er en del av bruksretten.  

Når det gjelder behov for husvære i forbindelse med tilsyn av beitedyr på utmarksbeite vil det i de aller fleste tilfeller være hensiktsmessig at et husvære disponeres av mer enn en bruker. Bakgrunnen for dette er at det ofte er flere brukere som har besetninger i de samme områdene, og ett husvære vil kunne tilfredsstille behovet for flere brukere. Dette vil også være hensiktsmessige løsninger for både fjellstyret og de allmenningsberettigede. Det kan være hensiktsmessig at fjellstyret eller et beitelag står som fester. Dersom fjellstyret har økonomi til det, kan det være en aktuell løsning at fjellstyret engasjerer seg for å sette opp gjeterbu til felles bruk. Merk at oppføring av gjeterbu kan være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven.

 Statskog SF gir tillatelse til inngjerding av beiteareal etter anbefaling fra fjellstyret. Søknad skal sendes til fjellstyret som vurderer søknaden og gir sin anbefaling til Statskog SF. Statskog SF kan i samarbeid med fjellstyret fastsette nærmere betingelser for tillatelsen. Disse skal fremgå av en avtale mellom Statskog SF og den/de bruksberettigede. Ofte blir tillatelse til oppsetting av gjerde avklart i Statskog SFs uttale om beiteparsellen. 

Kultivering og evt. inngjerding for beitebruk er ikke omfattet av dyrkingsforskriften «Forskrift om nydyrking» (FOR-1997-05-02-423). 

LMD mener at denne ordningen må gjøres kjent lokalt for på denne måten å unngå unødvendig etablering av nye setre på statsallmenning.

5.3.6  Utvising og utleie av tilleggsjord

Fjellstyrene administrerer tildeling av tilleggsjord. Statskog SF, kommunen og evt. allmenningsstyre el Statsforvalteren i reinbeiteområde skal høres før det gjøres vedtak i disse sakene. I saker vedrørende tilleggsjord er den enkelte bruker som får utvist tilleggsjord underlagt de samme forskrifter etter jordloven som private rettighetshavere. Her står dyrkingsforskriften sentralt (Forskrift om nydyrking FOR-1997-05-02-423). 

Utvising eller utleie av tilleggsjord skal i størst mulig grad skje etter planer utarbeidet for større sammenhengende områder, eller i forbindelse med eksisterende seter eller tilleggsjord (§ 19). Statskog SF skal utarbeide planene i samarbeid med fjellstyret og kommunen, samt høre Statsforvalteren, regional kulturminnemyndighet og evt. allmenningsstyret og Statsforvalteren i reinbeiteområde. 

5.3.6.1     Utvisning av tilleggsjord og saksbehandling

Søknad om å få utvist tilleggsjord skal sendes fjellstyret som gjør vedtak i saken. Fjelloven § 19 gjelder utvisning av tilleggsjord til gårdbruker med beiterett i statsallmenningen, mens § 21, 3. ledd hjemler adgang til bortleie av tilleggsjord til gårdbruker uten bruksrett i statsallmenningen. Vedtak etter søknad fra bruksberettigede om å få utvist tilleggsjord og vedtak etter søknad om å leie tilleggsjord fra gårdbruker uten bruksrett i statsallmenningen er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Klageinstans er Landbruksdirektoratet (seterforskriften § 29). Fjellstyret har ansvaret for at seterforskriften og forvaltningslovens regler blir fulgt. 

Hvorvidt en utvisning er til vesentlig skade for bruksretter i området avgjøres ved skjønn, jf.  seterforskriften § 28. Fristen for å kreve skjønn er tre uker. Fjellstyret kan kreve skjønn før det blir gjort vedtak. De deler av et vedtak om utvisning av tilleggsjord som ikke blir avgjort ved skjønn, kan etter seterforskriften § 26 påklages til Landbruksdirektoratet. 

Saksbehandlingen i saker om utvisning av tilleggsjord/utleie av tilleggsjord er nærmere regulert i seterforskriften §§ 20–21. Etter seterforskriften §§ 20 og 21 skal søknad om utvisning av tilleggsjord legges fram for Statskog SF, evt. allmenningsstyret og for kommunale landbruksmyndigheter til uttalelse før fjellstyret gjør vedtak i saken. Innenfor samiske reinbeiteområder skal saken også legges fram for Statsforvalteren. Fjellstyrets vedtak skal kunngjøres. Dersom det kommer protester mot utvisningen, skal fjellstyret behandle saken på nytt. Dersom fjellstyret endrer sin uttalelse skal denne kunngjøres på nytt. Fjellstyret skriver et eget dokument til den beiteberettigede om utvisningen. Statskog SF skal ha kopi av dokumentet. Reglene er tilsvarende ved utleie av tilleggsjord til jordbruker uten beiterett. 

I de tilfeller der søknad om utvisning av tilleggsjord blir omfattet av nydyrkingsforskriften (fulldyrking eller overflatedyrking) skal kommunen avgjøre søknaden etter reglene i denne. Avslår kommunen søknaden, vil saken være endelig avgjort, med mindre vedtaket til kommunen blir omgjort av Statsforvalteren etter klage fra søkeren. 

Dersom kommunen godkjenner nydyrkingen skal fjellstyret likevel ta stilling til søknaden og fatte vedtak ut fra egen vurdering av saken. I denne vurderingen skal også uttalelser innhentet fra Statskog og evt. allmenningsstyre og Statsforvalteren/områdestyre for reindrift inngå. Blir utvisningen avslått, kan dette vedtaket påklages til Landbruksdirektoratet. Klagen sendes via Statskog SF som sender saken til Landbruksdirektoratet for endelig avgjørelse. 

Søknad om inngjerding av arealet blir avgjort av Statskog SF etter anbefaling fra fjellstyret. 

I seterforskriften § 22 er det fastslått at utvisning av tilleggsjord til beiterettshaver skal skje uten vederlag. Et unntak er her i barskogområder hvor beiterettshaver skal betale et vederlag til allmenningsfondet eller Statskog SF dersom allmenningen ikke har allmenningsfond. Erstatningens størrelse fastsettes av Statskog SF og skal tilsvare verdien av tapt skogproduksjon på det aktuelle arealet.  

Etter § 21 i seterforskriften kan jordbruker uten beiterett i statsallmenningen få leie jord dersom bruksberettigede til beite ikke søker om å få jorda utvist. Fjellstyret skal legge saka fram for Statskog SF, kommunen og evt. for allmenningsstyret og Statsforvalteren i reinbeiteområdet for uttalelse. Fjellstyret sender melding om vedtak samt kopi av avtalen til Statskog SF. Nærmere vilkår for utleie av tilleggsjord skal fastsettes i avtale. 

Når det gjelder utvisning til gårdbrukere uten bruksrett, skal det betales en årlig leie som tilfaller fjellkassa, jf. § 22. Dersom slik utvisning skjer i et produktivt barskogområde, skal det i tillegg betales et vederlag for tapt skogproduksjon. Vederlaget tilfaller allmenningsfondet eller Statskog SF dersom det ikke er opprettet fond for allmenningen.

 5.3.6.2 Utvist tilleggsjord som ikke er tatt i bruk

Etter fjelloven § 19 og seterforskriften § 23, faller utvisningen bort dersom tilleggsjorda ikke er tatt i bruk innen fem år. For at tilleggsjorda skal kunne sies å være tatt i bruk, er det nødvendig at vedkommende beiteberettigede har gjort tiltak for å ta i bruk jorda. Fjellstyret skal sende melding til den som har fått utvist jorda, og til Statskog SF, om at utvisinga har falt bort. 

5.3.6.3  Overføring av tilleggsjord

Etter fjelloven § 20, 2. ledd kan utvist tilleggsjord, med samtykke fra departementet (delegert til Statskog SF), overføres til bruk for annen eiendom med beiterett i statsallmenningen. Fjellstyret skal behandle saken. Det er en forutsetning at retten til utvist tilleggsjord ikke har opphørt gjennom manglende bruk. Dersom retten til utvist tilleggsjord har opphørt skal saken behandles som en ny utvisning.

5.3.6.4  Når retten til utvist tilleggsjord opphører

Etter fjelloven § 22, 3. ledd pkt. 1 opphører retten til utvist tilleggsjord ved betingelsesløs avståelse («oppgjeving utan atterhald»), enten ved at gården jorda er knyttet til slutter å eksistere som egen selvstendig enhet jf. § 2, eller ved at bruker frasier seg retten til den utviste tilleggsjorda. Etter pkt. 2 opphører retten til utvist tilleggsjord dersom den har vært ute av bruk i en sammenhengende periode på 5 år. 

5.3.6.5             Oppføring av nye hus og anlegg m.m.

Etter § 25 i seterforskriften kan det i forbindelse med utnytting av andre ressurser som krever bygningsmasse føres opp driftsbygninger og anlegg etter retningslinjene i seterforskriften § 25, 2., 3. og 4. ledd. 

Når det er nødvendig for drift av utvist tilleggsjord eller for annen beitebruk enn setring kan brukeren få føre opp nødvendige bygninger. Dette kan f.eks. være areal til oppføring av gjødselkum eller tomt til felles driftsbygning.

Fjellstyret skal sette betingelser for godkjenning av søknad. Statskog skal høres før fjellstyret gjør vedtak. Dersom tiltaket påvirker landskap el. natur- og kulturmiljø skal også regional kulturmyndighet høres.

 5.3.6.6 Andre ressurser på statsallmenning

§ 25, 3. ledd, gjelder også for oppsetting av installasjoner eller bygninger for produksjon av elektrisk kraft. Utnytting av vannfall er et grunndisponeringstiltak etter § 12 i fjellova. LMD skriver i rundskriv M-1/2016 at departementet likevel legger til grunn at det i enkelte tilfeller kan være rasjonelt at f.eks. en seter utnytter nærliggende vannfall til produksjon av strøm. Utnyttingen må ikke være til skade eller ulempe for andre bruksberettigede.  

NFS mener at småskala kraftproduksjon bør aksepteres som en bruksrett. 

Statskog SF gir tillatelse til utnytting av andre ressurser, samt oppføring av nødvendige hus og anlegg etter høring. Statskog SF og seterbrukeren skal skrive en fall-leiekontrakt. For mindre anlegg som skal forsyne seter med strøm skal ikke Statskog SF kreve vederlag for leie av fall. I produktive barskogområde skal det betales vederlag for tapt skogproduksjon, jf. tilleggsjord. Fjellstyret og Statskog SF skal sette betingelser for bruk av hus/anlegg, samt fjerning av disse ved opphør av bruk mv. 

LMD har skrevet utfyllende merknader til § 25 i rundskriv M-1/2016.