5.1 Grunndisponeringstiltak og salg av statsallmenning
Statens grunneierrett i statsallmenningene er begrenset av omfattende bruksretter, og består av grunndisponeringer etter § 12, salg av statsallmenning etter § 13 og skogsdrift etter statsallmenningsloven.
Frem til 1993 ble statens grunneierrett forvaltet av Direktoratet for Statens Skoger, som var et fagdirektorat under Landbruks- og matdepartementet. Fra 1. januar 1993 ble Statskog SF opprettet, som et statsforetak etter lov om statsforetak av 1991.
Grunnbokshjemmelen til statsallmenningene ble overført til det nye selskapet. I tillegg fikk Statskog SF overført de samme forvaltningsoppgavene som Direktoratet for Statens Skoger hadde i statsallmenningene. Dette er senere formalisert gjennom en egen forskrift til fjellovens § 38, «Forskrift om delegering av myndighet etter lov av 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane» (FOR-1995-07-01-679). Statens innflytelse i foretaket skjer gjennom foretaksmøtet, som er foretakets øverste myndighet, og hvor statsråden representerer staten som eier.
Statskog SF er i sin forretningsvirksomhet unntatt forvaltningsloven og offentleglova, men er underlagt disse lovene når det utøver forvaltningsmyndighet
Fjelloven gir forholdsvis klare regler for hvorledes grunndisponeringssakene skal behandles. Fjellstyret/allmenningsstyret skal høres før det tas avgjørelse i den enkelte grunndisponeringssaken. Grunndisponeringstiltak som er til vesentlig skade for bruksrettene kan ikke gjennomføres uten at bruksrettene enten eksproprieres eller at det gis erstatning for tapet. Vurderingen av om et tiltak er til vesentlig skade avgjøres ved skjønn.
I tillegg til høring av fjellstyret/allmenningsstyret vil en rekke grunndisponeringer komme inn under plan- og bygningslovens bestemmelser, og tillatelse må innhentes fra kommunale myndigheter.
5.1.1 Grunndisponeringstiltak etter § 12
LMD har i brev av 30. april 1997 gitt en nærmere beskrivelse av forståelsen av fjellovens § 12:
«Når det gjelder lovens § 12 om grunndisponeringstiltak ser Departementet det slik at virkeområdet for denne må avgrenses til grunndisponeringstiltak som bortfeste av tomter til hytter, hoteller og andre bygninger, bortfeste av fallrettigheter, bruk av grunn til veier, kraft- og telefonlinjer, damanlegg o.s.v. - med andre ord tiltak som er knyttet til grunnen, men som ikke har den jordbruks- og bruksrettsmessige tilknytning som gjelder for tilleggsjord og beitekultivering».
I perioden fra 1995 og utover har det vært noe uenighet mellom Norges Fjellstyresamband og Statskog SF om innholdet i grunneierretten, og ansvarsdelingen mellom fjellstyrene og Statskog SF.
Det er viktig at fjellstyrene er oppmerksomme på saker som ligger i gråsonen mellom fjellstyret og Statskogs ansvarsområder.
5.1.1.1 Endring av fjelloven gjeldende for motorisert ferdsel – § 12, 3. ledd
Fjellovens § 12 ble endret i 2015. Fjellstyrene har ved denne bestemmelsen fått en ny oppgave som omfatter rett til å forby eller redusere motorferdsel i statsallmenning for andre enn Statskog SF.
Nytt 3. ledd i fjelloves § 12 har følgende ordlyd:
Rett til å forby eller redusere motorferdsel i statsallmenning for andre enn Statskog SF ligg til fjellstyret. Før fjellstyret tek avgjerd, skal Statskog SF, og i tilfelle allmenningsstyret, ha hatt høve til å kome med fråsegn i saka.
Endringene er begrunnet med at det er naturlig at fjellstyrene, som er oppnevnt av kommunestyrene, har denne kompetansen. Løsningen har sammenheng med de oppgavene fjellstyrene har og gir større lokal styring med motorferdselen.
Endringene innebærer at samtykkekompetansen som normalt ligger hos grunneier, i statsallmenning er overført fra Statskog SF til fjellstyrene. Herunder kompetansen til å forby eller redusere (begrense) motorferdsel i statsallmenning.
Overføring av kompetansen til fjellstyrene, medfører nye oppgaver for fjellstyrene bl.a. i områder der det er aktuelt å legge ut snøscooterløyper for rekreasjonskjøring. Kommunen kan ikke treffe vedtak om snøscooterløype over en eiendom før grunneieren har samtykket. I statsallmenninger er det fjellstyrene som gir samtykke til snøscooterløyper, jf. fjelloven § 12, 3. ledd. Dette betyr at fjellstyrene må delta aktivt i den lokale prosessen med fastsetting av slike traseer.
Tilrettelegging av snøscooterløyper kan også omfatte tiltak som faller inn under fjellovens bestemmelser om grunndisponering (bruer, klopper, rasteplasser, skilting mm) som krever grunneiers (Statskog) samtykke. Det er viktig at fjellstyret og Statskog har god kontakt i slike saker.
NFS har sammen med Statskog SF utarbeidet en avtalemal for utlegging av snøscootertrase på statsallmenning som NFS anbefaler fjellstyrene å bruke. Malen er tilgjengelig på interne sider på www.fjellstyrene.no.
5.1.2 Fjellstyrenes rolle i forbindelse med grunndisponeringstiltak
For at de bruksberettigede skal være i stand til å ivareta sine interesser i forbindelse med grunndisponeringstiltak er det fastlagt i fjelloven § 12, 2. ledd at fjellstyret og allmenningsstyret skal få anledning til å uttale seg før Statskog SF tar avgjørelse i slike saker.
Hvorvidt tiltaket er til vesentlig skade for bruksrettene avgjøres, hvis det ikke oppnås enighet ved forhandlinger, ved skjønn. Dersom tiltaket vurderes å gi vesentlig skade på bruksrettene kan Statskog SF ved eget initiativ vise saken til skjønn. For øvrig kan de bruksberettigede så vel som fjellstyret kreve skjønn etter fjellovens § 34, 2. ledd.
Grunndisponeringssaker anses som privatrettslige disposisjoner og ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. De bruksberettigede vil bli informert om tiltaket i forbindelse med fjellstyrets uttalelse. Når fjellstyret mottar informasjon fra Statskog SF om et grunndisponeringstiltak som kan berøre de bruksberettigede, bør fjellstyret forhåndsvarsle saken før uttalelse avgis. Fjellstyrets uttalelse bør også gjøres tilgjengelig for de berørte parter.
Om fjellstyret skal varsle de bruksberettigede vil alltid være en vurderingssak. Dersom et tiltak helt klart ikke vil berøre de bruksberettigedes interesser vil det være tilstrekkelig at fjellstyret behandler saken i fjellstyremøte og avgir sin uttalelse til Statskog SF. Dersom det gjelder større inngrep som hytteområder o.l., bør saken forhåndsvarsles og vedtaket legges ut på ordinært vis. NFS vil anbefale fjellstyrene å forhåndsvarsle kommunens forslag til snøcooterløyper.
Etter § 12, 2. ledd skal fjellstyret få anledning til å uttale seg om saken før Statskog SF gjør vedtak om grunndisponering. Tidspunktet for innhenting av uttalelse fra fjellstyret er ikke nærmere fastlagt. Den behandlingsmåten som er mest hensiktsmessig, og stort sett dagens praksis, er at Statskog SF drøfter saken med fjellstyret på et tidligst mulig tidspunkt, men at selve uttalelsen avventes til det foreligger et konkret planforslag. At tiltakene blir undergitt en uformell diskusjon, gjerne med felles befaring, mens tiltaket ennå er på idéstadiet vil være nyttig for alle parter. Statskog SF med sin ekspertise og fjellstyret med sin lokalkunnskap vil i samarbeid kunne sikre et best mulig prosjekt både av hensyn til statlige og lokale interesser.
Viser det seg på et tidlig tidspunkt i drøftingene at fjellstyret og Statskog SF er grunnleggende uenige om tiltaket, og Statskog SF likevel ønsker en gjennomføring, vil det være hensiktsmessig at saken oversendes fjellstyret til formell behandling på et tidligst mulig tidspunkt.
5.1.3 Salg av statsallmenningsgrunn
Salg av statsallmenningsgrunn er regulert i fjelloven § 13. Gjennom «Forskrift om delegering av myndigheit etter lov av 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane» har LMD delegert sin myndighet til Statskog SF.
Hovedregelen er at statsallmenningsgrunn ikke kan selges, § 13, 1. ledd. Etter § 13, 2. ledd er det gjort unntak for allmenningsgrunn som er dyrka eller skal brukes til gårdsbruk, eller som tilleggsjord til gårdsbruk. I Engerdal kommune er det med hjemmel i denne bestemmelsen solgt statsallmenningsgrunn som tilleggsjord til en rekke gårdsbruk som ligger omgitt av statsallmenning.
I tillegg hjemler fjelloven § 13, 3. ledd salg av statsallmenningsgrunn til byggetomter. Det er viktig å merke seg at dette kun kan skje i særlige tilfeller. Det er presisert i forarbeidene til fjelloven at det med byggetomter ikke menes tomter til fritidsformål.
I § 13, fjerde ledd er det fastslått at § 12, 2. ledd også gjelder ved salg av grunn, det vil si at fjellstyret, og eventuelt allmenningsstyret skal høres før Statskog SF avgjør saken (se 5.1).
NFS mener at det ved salg av statsallmenningsgrunn skal ytes erstatning for tap. Ut fra en analogi til § 12, 4. ledd i fjelloven mener NFS at det er naturlig å gå ut fra at vedkommende fjellkasse skal ha halvparten av inntektene.
Statskog SF og NFS er ikke enige om at det bør innføres en 50/50-fordeling mellom grunneierfondet og fjellkassene av alle løpende grunneierinntekter i statsallmenninger, ikke bare festeinntekter fra hytter og hoteller. Statskog SF mener en slik ordning krever lovendring. NFS mener en lovendring er hensiktsmessig, men ikke nødvendig. Saken ligger i LMD.
Stortinget vedtok i 2004 generell innløsningsrett for bustad- og fritidstomt i tomtefesteloven, gjeldende også for statsallmenning. Vedtaket var et brudd med prinsippet om å holde statsallmenningene som samlede eiendomsstrekninger. NFS fryktet at etablering av private enheter i statsallmenningene ville skape store problem for bruksutøvingen og annen bruk av områdene. Hensynet til reindriftsnæringen talte også mot en oppsplitting av eiendommene. Vurderinger og utregninger gjort i samarbeid med Statskog SF og Vestre Slidre fjellstyre viste at de økonomiske konsekvensene for fjellstyrene og grunneierfondet ville bli alvorlige. I 2006 ble tomtefesteloven endret, og innløsningsretten for tomt festet bort til fritidshus på statsallmenning ble fjernet. Tomt i statsallmenning festet bort til bolighus kan fester fortsatt kreve innløst. Det ble i perioden 2004-06 innløst i underkant av 200 fritidsfester på statsallmenning. De lokale fjellkassene fikk halvparten av innløsningssummene.